ma-ma-mammadalt

Har vært tidlig kveld på meg de siste dagene. Nikolas sover nokså dårlig for tia og jeg har vært ganske utslitt på kveldene så derfor har det ikke blitt noe blogging på meg. Ting går fint her, nå. Foruten at Nikolas ikke spiser noe særlig og at armen fortsatt ikke fungerer, så er han stort sett blid og "i farta". Ja, også er han blitt helt KRONISK mammadalt. Skal bare være hos mamma, og når jeg går ut av synsfeltet er det hylskriking og "verdens undergang".
Det kan gå fint å være hos pappa en stund, men når han får øye på meg, eller jeg er litt uheldig og beveger meg i deres retning, så skal han til meg og blir SÅ lei seg om jeg ikke tar ham. Merker jo at han begynner å bli større og at han manipulerer meg litt, så vi har nå begynt å lære ham at sånn kan det ikke være. Jeg begynner å bli nokså sliten av det hele, og det har nok vært en av grunnene til de tidlige kveldene mine, selv om det jo selvsagt også er litt koselig innimellom å være så "populær". Å ha avlastning er også nesten blitt mer en belastning, for å si det sånn. Han forstår jo at når disse hjemme-tjenesten-damene kommer så er det en reell fare for at mamma og pappa forsvinner ut døra, så det er et leven uten like med surking og grining, hyling og skriking og klamring rundt halsen. De siste to gangene tok de Nikolas med ut på trilletur, og det gikk veldig greit, så fikk vi litt pusterom...

Torsdag var jeg på møte med hjemmetjenesten. Det gikk veldig greit. Alle problemer og vanskeligheter som tidligere hadde vært knyttet til avlastninga vår syntes som om de aldri hadde eksistert, og de var mer enn villig til å møte våre behov.. Vi skal nå ha to timer avlastning hver dag på ukedagene, og så får vi igjen anledning til å ringe "nød"-telefonen deres dersom Nikolas skulle bli kjempe dårlig igjen. Jeg kjente på det da han var så syk at det føltes litt kjipt å ikke ha noen som vi kunne ringe til som kunne komme å se til oss om vi trengte det. Nå var vi jo så heldige at min familie var her på besøk når det sto på, og det var ekstra godt å ha noen å holde rundt når det var på det værste, - det at der var noen her som kunne se litt til Jim innimellom var og veldig veldig bra... Vi forsøkte jo så godt vi kunne, men det er ikke til å unngå at han kan komme til å bli litt for seg selv når vi har hendene fulle.. Det er ikke så greit for Jim heller når lillebror er så dårlig som han var da. Så hjemmetjenesten skal nå være her for oss, neste gang... Blir jo ikke som sin egen familie, men bedre enn ingen uansett. Måtte vi aldri få behov.. Men den dagen kommer nok.. Uansett; den tid den sorg. Iallfall greit å vite..


Utover det skjer det ikke så mye. Jim har begynt på skolen igjen.. Ikke så mye forskjell for oss da, i og med at vi uansett ikke har sett ham før etter klokka tre på ettermiddagene hele sommeren, men nå treffes vi litt om morgenen og. Iallfall godt for ham å komme i gjenge igjen. Syns vi, hehe. Mandag skal vi dra på helsestasjonen med Nikolas å veie og måle. Så skal vi innom sonjatun å ta en blodprosent i samme slengen. Blir interessant å se om han har tatt av seg noe når han har vært syk og har vært så dårlig å spise den siste uka, og om blodprosenten er blitt lav igjen.. Har blitt mye krøll med det jern-opplegget i det siste..