Selvmedlidenhet...

I dag var vi på kafe. Der så vi en liten ettåring som krøp og sprang rundt omkring, som seg hør og bør for en ettåring. Når jeg kom hjem så ble jeg litt tungsindig. Det er så leit å se Nikolas som blir ett år på lørdag med en motorikk som en 7mnd gammel baby. Som sliter med å bruke begge hendene. Han skulle jo også løpt rundt, eller i det minste krabbet... Jeg er jo så utrulig glad og takknemlig for at vi har ham hos oss. At han smiler og ler hver dag, pludrer og leser i bøker, klemmer mamma og hviner når han ser storebror og Dina. Men jeg vil jo ha alt. Hele pakken. Jeg vil ha han hos oss til vi blir gammel, jeg vil ha første dag i barnehagen, første skoledag, konfirmasjon og alt som hører med...Jeg er så trett av å være redd.. Det var jo ikke sånn det skulle bli å få et nytt familiemedlem. Det føles så urettferdig... Jeg føler det er vanskelig å snakke med andre som har små barn. Spesielt de som har barn i samme alder som Nikolas. Det å snakke om utviklingen til de små, som man jo gjør når man har barn i den alderen, gjør meg trist. Å høre om andres lykkelige liv og perfekte barn er på en måte litt sårt, selv om jeg jo selvfølgelig er glad for alle de som har friske barn. Selvmedlidenhet er noe jeg forakter, men innimellom er det vanskelig å la vær å kjenne det. Håper at det at jeg føler det på denne måten ikke fører til at folk unngår å snakke om barna sine med meg. Det er jo en del av livet og jeg takler det fint og forventer at folk skal gjøre det. Det bare kjennes litt leit innimellom... Jeg var så brennsikker her for en tid siden at jeg ville vi skulle forsøke å få flere barn- senere. Nå vet jeg ikke lenger om jeg orker tanken... Å bli så bundet til en annen person hvis fremtid en ikke vet noe om. Den følelsesmessige belastningen.. Jeg har kjent på det før. Da Jim var liten. Det var, og er, som at mine nervetråder er bundet fast i deres, slik at enhver smerte eller glede de opplever kjennes som min egen... Det var en av grunnene til at jeg en gang i tiden fant ut at ett barn var nok. Det blir selvsagt bedre etter som de vokser til, men det tar jo som kjent noen år.