6 mnd...

Lille skatt...
Det finnes ingen ord,
alt er tomme fraser.
Ingenting kan beskrive
Ingenting kan fortelle
Bare tårer...
smerte..
tause rop i natten..

og ufattelig lengsel..
-Og savn..





I dag er det seks måneder siden lille skatten vår døde.. Seks lange, lange måneder..

Hvordan det går, sånn ellers...??

Vel.. Jo. som jeg alltid sier når folk spør..; etter forholdene går det bra.. Og forholdene.. ??De har ikke vært så greie i det siste. De siste ukene har vært tunge. Kanskje kjører jeg meg selv for hardt..100% jobb, to hunder, full hagepakke... Det kjennes innimellom ut som jeg går litt på akkord med meg selv... Men jeg har liksom ikke noe annet valg. Å sette seg ned å sture er ikke et alternativ.Tidligere ønsket jeg tid til ettertanke.. Nå.. Nå faller jeg så dypt, kjennes det som.. Kanskje fordi det er lengre ned?? Når jeg kjenner jeg er i ferd med å falle, så girer jeg opp... Er det riktig strategi?? Jeg vet ikke... Foreløpig holder jeg stand.. Foreløpig må det bare være sånn.. Jeg har litt vondt for å sovne om kveldene. Savnet har vært så sterkt. Minnene fra i fjor sommer hvor alt var så fint og vi hadde det så bra har vært vanskelig å handtere. Tankene om hvordan det skulle vært nå ,likeså.. Og det har vært utrolig tomt her hjemme... Det går greit så lenge jeg holder meg i aktivitet, men når jeg setter meg ned så kjenner jeg hvor sliten jeg er... Hver en celle i kroppen kjennes utmattet. Det er som om jeg ikke klarer å løfte armene innimellom.. Og når jeg legger meg så kommer alt. Lengselen, savnet, sorgen... Alt det jeg ikke kan vise omverdenen, alt det jeg hele tiden holder på avstand, alt det som ingen noensinne kan forstå som ikke har opplevd det selv. Alt det som ikke skal være.. Alt det som hender "de andre"... Og det går en stund før jeg får sove, tiltross for at jeg er utslitt... Og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Det bare er sånn det er,
-og sånn det alltid vil være...
Mer eller mindre.