Tromsø

I går var vi i Tromsø og hadde ettersamtale med legen vår på UNN. Det var så godt å se ham igjen. Den omsorg, støtte, forståelse og ektefølt medmenneskelighet som han omgir seg med er ubetalelig og uerstattelig. For meg er han på mange måter alt en lege skal være. Da jeg fikk vite at han skulle flytte til utlandet gråt jeg.. Jeg gråt fordi jeg var så redd han ikke skulle komme tilbake.. Så viktig har han vært. Så viktig er han, også for fortsettelsen.. Han lovte å komme tilbake til neste høst.. Hvor hjelpeløse man er som foreldre når man står der med et dødssykt barn.. Alt man har å klynge seg til er hverandre og helsepersonellet. Man legger sine liv i deres hender, kan man si. Så viktig det er at man da blir tatt godt vare på. For når det stormer som verst så er det de hvite uniformene som er livbøyene i det frådende havet. De er avgjørende for livet der og da, og kanskje til og med for livet etterpå. Hvor viktig det er at man kan se tilbake å også føle gode følelser til tross for at en har opplevd det verste en kan tenke seg... Vi er så evig takknemlige for at akkurat disse livbøyene var i vårt farvann. Disse, som maktet på en utrulig god måte å utfylle sine roller og møte våre behov i den situasjonen vi var i.. Som tok vare på oss når vi hadde behov for det.. Vi kan se tilbake med ro i sjelen til tross for at det endte som det gjorde. På den måten har vi vært heldige..