Minner i en boks

I dag ryddet jeg klærne til Nikolas ut av garderobeskapet i entreen... Ja, jeg vet det har tatt lang tid. Men jeg har hatt behov for å bruke så lang tid. Jeg har tenkt på det en stund nå, at jeg måtte få det gjort. Men jeg har utsatt det og utsatt det. Grudd meg.. Forsøkt å tenke at det ikke var så travelt.. Men tiden var overmoden, og det var akkurat så tøft som jeg hadde sett for meg at det ville være.. Å legge alle de små klærne hans i en boks.. Gensere som han fikk til jul og aldri ble å bruke.. Lagt i esken med lappene på... Bukser, jakker, fleecedressen han fikk hos tante og kusinene, ullklærne som bestemor strikket, lua han arvet hos noen bekjente... Alt det som han brukte de siste månedene når vi skulle ut å trille tur.. Hvor han gledet seg hver gang vi begynte å kle på.. Han elsket å være ute, og han klagde aldri når vi skulle kle på uteklærne. Ikke engang når han var kjempetrøtt. Han bare gledet seg og var som en sol når vi tok lua på.. Og den siste turen vi var ute å trillet sammen med pappa. Hvor han gråt når vi skulle gå inn. Han var jo ikke ferdig med å være ute... Brydde seg ikke om at det regnet og at mamma og pappa ble våte og kalde. Han ville bare være ute å se... Kanskje var det lettere å puste når han var ute.. Kanskje var det bare så spennende å se på alt som var omkring... Vi skulle jo trille masse turer denne sommeren og.. Lille gullet mitt... Ennå har jeg kommoden med alle de andre klærne å rydde.. Har utsatt det også. Men jeg skal få det gjort.. Snart...
Snart...