Regntung maidag

Så var "våren" over for denne gang og regn og kulde overtok for sola. Jaja, Det var vel som forventa. Om ikke annet så har iallefall snøen smelta godt og det er bare noen små snøflekker igjen i hagen. Deilig bare det. På neste tørrværs-dag skal jeg gå meg en tur opp på fjellet til varden. jeg gleder meg allerde. Ser i fjellsida her at det nok er fint å gå, nesten ikke noe snø. Jeg orker ikke gå når det er vått for da er det alltid så glatt og gjørmete enkelte plasser.

Var i Tromsø i helga i konfirmasjon hos noen venner av oss. Det var koselig, men Nikolas syntes det hele var veldig slitsomt. Den første halvtimen gikk det veldig bra, og han var veldig interessert i å følge med på alle menneskene, men etterhvert tror jeg han syns det ble litt vel mye av det gode. Vi fikk låne et av soverommene til å gå å hvile litt på og når vi var der var han blid og fornøyd, men med en gang vi gikk ut i stua så begynte han å grine og klage. Ikke så enkelt å være liten mann i stort selskap. Vi var i Tromsø hele helga; hadde fått låne leilligheta til John sin søster. Det var egentlig veldig fint. Fikk shoppa litt og kjøpt meg klær til konfirmasjon og bryllupet i sommer, så jeg var knaillfornøyd. Nikolas var ganske dårlig på lørdag i grunn. Hadde noen skikkelige fall i metninga- helt ned på 59.. De kom helt uten noen grunn, og var ikke særlig morsomme. Men han har vært fin siden da. Så vi håper det bare skyldes stress med at vi ikke var hjemme og at vi hadde vært en tur å trilla i byen å sånn...

Det er enkelte ting her i verden som kan irritere meg om jeg bare lar det få lov. En av disse er tafatte mennesker som ikke klarer å ta tak i livene sine og som setter seg fast i selvmedlidenhet og apati og venter på at ting enten skal falle den ene eller den andre veien. At man i 2008, med en arbeidsledighet på 1% og et arbeidsmarked som skriker etter arbeidskraft ikke skal klare å få seg jobb for eksempel, når man i tillegg har masser av arbeidserfaring innenfor yrker der de ikke klarer å fylle de ledige stillingene, er for meg helt totalt uforståelig. Eller at man ikke finner seg en bolig, ikke fordi man har jobba så vanvittig for det, og annonsert og stått på for å få det til, men fordi ingenting ble forelagt en, eller tilbudt en... Og når andre i tillegg framstiller disse menneskene som å leve under et utrulig press!, da blir jeg utrulig provosert. Snakk ikke til meg om at dette er å leve under press- for det vet jeg alt om. Da blir jeg forbanna. Dette handler om å ligge som man reder og medlidenhet får de ikke av meg før de virkelig har jobba hardt og lenge uten å få resultat. Kanskje er det litt hårdt av meg å si det sånn, for enkelte ganger kan der jo være underliggende årsaker som gjør ting ekstra vanskelig. Men når alt kommer til alt så er det ingen andre som kan gjøre noe med livet ditt enn deg selv, og du er ene og alene ansvarlig for hvordan du håndterer de utfordringer som kommer på din vei. Og- joda. Jeg har forståelse for at en i perioder i livet kanskje ikke klarer å gjøre det en bør eller må, men spørsmålet er hvor lenge du tillater det å foregå.