Å leve i en berg å dalbane

Så var det vel slutt på oppturen.. Etter kveldsmaten i går la han seg med metning mellom 85-90. Og der ble han liggende til halv to i natt. Det vil si han hadde en liten opptur da han sovna i 9 tida, men våkna igjen etter en liten stund og la seg lavt igjen. Så gråt han en liten skvett og var helt nede i 76 før han sovna. Brukte så et par timer på å krabbe seg derfra og opp til over 90. Det hele er en gedigen nedtur. Det gikk jo så fint og vi hadde tillatt oss å håpe litt igjen, og tenke litt fremover om vinterferien til Jim og slike ting. Nå er alt bare mørkt og trist igjen. Det positive med hele tilfellet i natt var at han var i godt humør hele veien og det virka ikke som han var noe preget av det hele. Samtidig var det ingen ytre påvirkninger som skulle tilsi at han skulle ligge så lavt i metning så lenge. Ikke feber, ikke snørrete, ikke antydninger til vondt noe sted. Bare lav metning. Som i mai... Trodde først det hadde sammenheng med at han spiste så mye kvelds, men det varte altfor lenge til at det kunne være det. Han har vært litt slappere i dag. Ikke så mye smil og latter, og ikke så ivrig på ting. Blir fort grinete. Vi har såvidt klart å holde ham over 90 med to liter O2 på nesekateteret. Jeg syns ikke det lover godt dette. Vi skal forsøke å sette ham på sildenafil igjen for å se om det har noe effekt, men jeg tror egentlig ikke det. Det er nok bare en liten forverring av situasjonen igjen, og antakelig noe vi bare må basere oss på å reise hjem med. Vi har vært litt deprimerte i dag. Alt dette opplegget til ingen nytte? Jeg er ikke overrasket. jeg håpet jo, men trodde egentlig det skulle bli litt som med alle de andre medisinene vi har prøvd. En opptur og så en nedtur. I går så vi jula forsvinne inn i sykehusveggene her og kjente angsten og panikken kmipe i magen. Nå er jeg bare trist...