Varme tanker

Nikolas satt som en konge på båra på tur ut fra riksen.

Tusen takk til alle som har sendt oss blomster etter at vi kom hjem. Det varmer at så mange tenker på oss og bryr seg om oss. Jeg har ikke blogget de siste dagene. Jeg visste det kom til å bli tøfft å komme hjem. Jeg både gledet og gruet meg. Følte at jeg hadde litt for mye med i bagasjen som skulle passe inn i hverdagen... Opplevelser og kunnskaper som jeg kunne vært foruten. Og det har vært vanskelige dager. Det er liksom ikke så lett å bare falle tilbake til samme gamle rytmer. Det er mye spenning som sitter igjen i kroppen. Vi er slitne og det er vanskelig å klare å ta vare på hverandre samtidig som vi skal ta vare på Nikolas. Vi har nye rutiner vi må bli vante med. Bekymringene ovenfor Nikolas er kommet opp til overflaten igjen og frykten og angsten for tilbakeslag er vanskelige for meg. I tillegg til at det ikke ser ut til at den nye medisinen virker riktig slik vi hadde håpet så er der en uro for at det skal bli infeksjoner i kateteret eller at det skal stoppe seg til, at vi skal få en ny traumatisk opplevelse med det på toppen av alt annet. Jeg forteller alle at det går bra med Nikolas og at alt er som før vi dro ned, men samtidig har jeg en klump i maven som sier meg at han har litt mindre kapasitet. At ting ikke er helt som før... Men alt i alt så er jo Nikolas stort sett i god form, og skal gjøre veldig mye hele tiden. Det må jo være et godt tegn, selv om matlysten ikke akkurat er til å skryte av.. Håper jeg skal klare å finne styrke til å skape en god og fredelig juletid for Jim...