I dag ville Nikolas blitt 1 år og 11 måneder... Det er tunge dager på jobb for tida.. En ung dame gikk bort, og et par foreldre mistet barnet sitt. Selv om hun var voksen var hun fortsatt barnet deres.. Jeg leste gjennom dødsannonsen før sjefen tok den til avisen.. Jeg måtte gå ut.. Salmevalgene.. Noen av de samme som vi hadde valgt... Jeg var alene på jobb, kunne ikke stå der å grine midt på lyse dagen. Det gikk bra, jeg kom meg opp...
Og alle som trenger veiledning og hjelp i forhold til hvordan de skal gjøre med blomster både til de pårørende og til begravelsen.. Tekster og vers og kort med kondolanse hilsener.. Hva skal vi skrive, hva skal vi gi...? Og jeg prater og prater, gir råd: "Det går fint. Ikke tenk sånn, du kan si "vår dypeste medfølelse... vi tenker på dere..." Og jeg kjenner det er litt nært... Nesten litt for nært... Det går å distansere seg, tror jeg. Jeg er en robot... Men så kjenner jeg at jeg ikke klarer det helt alikevel.. Greit når det er en og annen innimellom, men ikke så greit når det blir 10-15 hver dag, over flere dager...Også skal jeg være kreativ. Lage fine buketter og dekorasjoner.. Neste kunde vil ha en flott bursdagsbukett. Fin og fantastisk og riktig et kunstverk.."du er eksperten" sier de.. Jeg tar en krysantemum og klæsjer med tre nelliker- knaill-fint... Jada.. Setter på finfin innpakning og det blir helt strålende bra.. JADA... !
Jeg vasker gulv. Det passer meg bedre...
Jeg gruer meg sånn til oktober kommer... Jeg vet ikke hvordan det vil bli.. Fødselsdagen... Orker jeg i det hele tatt å gå på jobb...? Og månedene etter det.. Den første sykehusinnleggelsen... Desember-Jul... Og så, januar igjen...
Det er ikke så gøy med barn lenger. Jeg skygger unna. Orker ikke forholde meg til dem.. Kun en kort stund.. Barn merker sånt fort, heldigvis..så de skygger unna de og.. Like greit... Jeg har alltid syns de var så søte de små.. Og det er de vel fortsatt, i grunn.. Men jeg orker dem bare ikke... Det er nesten så det kjennes som at jeg misliker dem... Det er vel kanskje ikke det det egentlig handler om...Det bare blir sånn... Forhåpentligvis går det vel over--- en gang...
2 kommentarer:
Jeg holder om dig...
Ingen ord til tröst.
Hjertet föles tungt og tårerne varme.. Samme sorg, samme afgrund.
Vores elskede börn !
Kirsten
Det er tungt...det er sånn det er, og det er vel sånn det kommer til å forbli. Men vi får alle stå sterke sammen. Jeg tenker masse på han, er innom her hver dag..for å se på det skjønne lille fjeset med det fantastiske smilet... da blir jeg glad, men også kjempe trist...
mange mange klemmer til dere...
Legg inn en kommentar