Kaoskontroll?

Vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne. Det går ikke så fint med meg for tida. Det har vært veldig vanskelig å komme hjem. Alt kjennes utrygt og usikkert. I hodet mitt forsøker jeg å slappe av og tenke at vi må ta tida til hjelp, at det vil gå seg til, at det at Nikolas er i godt humør er en fin ting, å fokusere på det positive osv osv. Alle disse fornuftige tankene som alle kommer med. Men kroppen min nekter å samarbeide. Det kjennes som nervene er i høyspenn. Jeg føler som jeg ikke har kontroll over situasjonen. Jeg føler at Nikolas er relativt ustabil. Dagene går fint. Han er blid og fornøyd, stort sett. Spiser ujevnt uten at det ser ut til å påvirke ham noe særlig. Men natta er vanskelig, og jeg føler jeg er alene om situasjonen. Han nekter jo å være hos John når ting er leit. Han faller lett i metning, legger seg lavt og tåler stress dårlig. Dermed får jeg meg ikke til å tvinge ham til å være hos John, heller. Jeg takler det hele dårlig. Føler ikke at jeg kjenner Nikolas sin sykdom mer. Kjenner ikke tegnene lenger, forstår ikke hva han tåler og ikke tåler, hvorfor han gråter.. De gamle "verktøyene" jeg brukte for å roe ham tidligere virker ikke mer, og jeg har ingen nye å bytte de ut med, så jeg ender opp med å vekke ham når han gråter om natten.. Jeg skjønner ikke hvorfor han er så mye dårligere nå enn tidligere. Han har jo alltid hatt dårligere perioder, men da var det liksom alltid noe ekstra som forårsaket det. Men selv ved feber og de dårligere periodene han hadde tidligere kjente jeg en viss ro og følelse av kontroll. Nå kjennes alt ut som kaos, og jeg får nesten panikk når jeg ikke klarer å roe ham. Jeg skjønner ikke hvorfor han er som han er om natten, og når han skal sove. Det kjennes som jeg er kommet til en slags grense for hva jeg kan klare. Tanken på en virusinfeksjon eller feber på toppen av alt dette kjennes uutholdelig. I kveld hadde han litt høyere temperatur enn vanlig 37,8. Jeg kjenner det knyter seg i magen og i nakken, og jeg er på vei til sykehus og koma, jeg ser for meg blodforgiftning og infeksjoner i kateteret og nye kriser og det som verre er... Jeg vil jo bare at han skal bli frisk, men nå er virkeligheten blitt mer virkelig enn noen gang. Det kjennes som jeg er kommet ut av bobla og har fått virkeligheten trykket midt i fleisen rått og brutalt uten innpakning. Julenissen finnes ikke. Punktum. Innimellom har jeg mest lyst til å bare gi opp og kaste inn håndkleet og si at" that's it". Hva er vitsen. Jeg orker ikke mer... Klarer ikke ansvaret og utfordringene. Samtidig er der jo ingen alternativer. Jeg bare må stå det ut... Vi snakker om å forsøke å leve mer normale liv, og John snakker om å gå tilbake til jobb. Jeg føler det er et narrespill, en utopi. Nå når alt kjennes verre enn noen gang, iallefall for meg, så står vi der og sier at vi skal forsøke å normalisere ting. Planlegge.. Leve vanlige liv.. Reise på vinterferie.. Påskeferie... Det kommer ikke til å skje..