I dag ringte min forhenværende sjef og spurte om jeg var interessert i å jobbe litt. Hun tilbød meg 50 % i UNIT jobben igjen... Jeg sa jeg måtte tenke på det. En liten del av meg har skikkelig lyst til å jobbe litt, og liksom komme ut i verden igjen. Så er der en stor del av meg som bare vil være hjemme, og bruke den tida jeg har til andre ting, på hobby og kose-ting. Samtidig ser jeg at jeg er skikkelig dårlig på å ta meg tid til å gjøre andre ting enn å bare være mamma. Så sånn sett kunne en jobb tvinge meg til å ta meg tid. Jeg ser at jeg er i ferd med å gjøre samme feilen som for 14 år siden. Jeg begravde meg så dypt i mamma- oppgavene at jeg datt helt ut av samfunnet forøvrig. Og når jeg endelig kom meg tilbake til samfunnet, så hadde samfunnet glemt at jeg eksisterte.. Jeg svor jo på at jeg ikke skulle gjøre samme feilen igjen, og at jeg skulle være flink til å komme meg ut, og ta med meg babyen på ting, og være sosial osv osv. Nå er det jo ikke mulig å gjøre alle de tingene jeg hadde tenkt, i og med at han er syk, men jeg lurer på om jeg gjør meg mer uunnværlig og asosial enn jeg behøver å være... Joda, vi har jo hadd problemer med amminga, og det har gjort at jeg ikke har kunnet være borte mer enn et par timer-max, og kun når det passer Nikolas, men jeg er kanskje ikke flink nok til å benytte meg av de mulighetene som finnes... Jeg vet ikke..
En del av meg vil jo ikke heller, så det er kanskje lettere å se hindre enn muligheter hvis man ikke har den rette innstillingen... Sånn som det har vært har jeg ønsket å bruke så mye tid som jeg kan sammen med han, i og med at jeg ikke har visst hvor lenge vi skulle få ham hos oss... Alt annet har vært uvesentlig...Akkurat nå føler jeg at den verste angsten har sluppet taket. Det er bra, men også skremmende på samme tid.. Det er på en måte litt skummelt å slippe skuldrene ned og våge å tenke på fremtiden. Enn om det skulle snu rundt igjen? Jeg føler at fallhøyden er veldig stor.. Samtidig kan jeg ikke gå rundt å vente på døden, for da går jeg glipp av så mye av livet. Det ville jo være ekstra trist, spesielt om livet skulle vise seg å være kortere enn man ønsket og håpet. Jeg kom liksom dit etterhvert. At jeg må forsøke å se på det på den måten. Uansett hvor kort eller langt livet er, så er det jo likefullt et liv. Og så må man kanskje forsøke å ta vare på de gode minnene og stundene som det livet man har fått gir... Men det gjør umenneskelig vondt å tenke på at det kanskje er begrenset med minner og stunder i fremtiden..
2 kommentarer:
Heia sis. E jo inne her og følge litt med og det e godt å se at lillesøster har en reflektert og sunt syn på livet. Det e jo ikke så enkelt å ta de "rette" avgjørelsan og gjøre de "rette og fornuftige" valgan men det enda da som oftest godt til slutt.
Det va kjæmpekoselig å træffe dokker i påsken og det va skikkelig synd vi ikke kunne bli lengere. Hadde det vært bare Jim og meg så hadde vi nok ligget over, men med to der hjemme og usikker vær torte vi ikke. Jim likte sæ stort og blei riktig tatt av lille Nikolas. Vi ser begge fræm til Juni og til å træffe dokker alle igjen.
Klæm fra oss begge!
Heisann tante.. Huff ja ikke så greit de tingan, men det e som du sir, ta det som e, og være glad i det.. huske de minnan og sånt. Og heller da ikke angre på de tingan som ikke ble gjort osv.
Når det gjelder grøten, har du prøvd å knuse banan i? Den e gjerne søtere enn eple. Vi bruker ofte det på noen av ungan i barnehagen, funker som bare det. =)
klem
Legg inn en kommentar