Det betyr mye

Fikk en e-post hos legen vår på rikshospitalet i går. Det var så godt å høre fra ham, at han tenkte på oss innimellom. At vi ikke bare ble arkivert og glemt med det samme det var over.. For ham, og de andre legene så er vi jo i grunn bare en av mange som han møter iløpet av sin travle arbeidsdag, og om vi hadde forsvunnet i mengden hadde det absolutt ikke vært rart. Så det å bli husket på av de som har vært så viktige for oss betyr så uendelig mye... I allefall for meg. At lille Nikolas satte litt spor, tross alt, også hos de...

Hverdagslige ting

Dagene føles egentlig nokså meningsløse. Det er absolutt INGENTING å ta seg til.. Eller det vil si; der er nok alltids noe å gjøre. Husarbeid, skitur og slike ting. Men jeg gidder ikke. Var å gikk en tur på ski med Dina i går. Det var direkte pyton- usedvanlig-kjedelig og meningsløst. Skikkelig blææærrrrgh. Tok frem blomsterpottene og sådde litt i dag. Noen stauder og tomat.. Pruuh.. gaghh. Ikke så gøy det heller, men har utsatt det noen uker nå, så nå måtte jeg.. Ikke noe brå-hast, da, men på tide og vel så det, liksom.. Paprikaen jeg sådde for noen uker siden har spirt. Kunne nok potta dem over i skikkelig jord.. En dag. sukk..

Nå nærmer det seg slutt på foreldrepengene. Nøyaktig en uke igjen.. Er så i tvil om hva jeg skal gjøre. Lurer på om jeg skal få meg noen uker med sykemelding, kanskje.. Kjenner at jeg ikke makter tanke på å skrive jobbsøknader.. Vet ikke hvor mye mostand jeg tåler heller, da. Satt i kø på bilettervice.no og skulle kjøpe biletter til madonna konserten her om dagen, og ville bare grine fordi jeg ikke kom igjennom. Teit... Samtidig vet jeg jo ikke. Kanskje det hadde vært greit å kommet i gang igjen. Kan jo ikke sitte her å råtne heller. Regner egentlig ikke med at det blir noe bedre enn det er nå på en lang lang lang stund ennå. Kanskje aldri... Nå er der ikke noe jobb til meg her i kommunen for øyeblikket heller, da. så.. Nei.. Skal kjenne litt på det over helga. It sucks big time....!

Lyspunkt: Storebror hadde prøveeksamen i dag i muntlig matematikk. Han fikk 6! Flinke gutten. Han jobba så fint i hele går med presentasjon. Mamma er så stolt atte:)

Spørsmål

Vet ikke om jeg har sagt det før... Sikkert har jeg det...Husker ikke, og gidder ikke sjekke...

De første dagene tenkte jeg at jeg var så glad for at vi hadde gjort alt riktig. Vi hadde ikke stresset til sykehuset, Nikolas hadde fått vært hjemme helt til det siste, Vi hadde fått fantastisk oppfølging fra sykehuset og av legen vår, vi hadde forsøkt alle medisinene som fantes på markedet, vi hadde kjempet og gjort det vi kunne, selv om vi hadde tapt... Legen roste oss. Fortalte oss hvor flinke vi hadde vært. At vi hadde gjort alt rett. Vi følte at vi ikke angret på noe..

Etterhvert som dagene gik kom all usikkerheten til overflaten. Alle spørsmålene. Sakte og gradvis. Alle hvis, og dersom.. Jeg klarte å holde dem unna en stund.. Men jeg måtte gi opp...Hvorfor presset jeg gjennom den siste medisinen.. Hadde han ikke fått den lungebetennelsen og den sepsisen så hadde han sannsynligvis vært her ennå.. Enn om vi hadde dratt på sykehuset.. Hvorfor ba jeg ikke dem ta en lungerøntgen og flere blodprøver. Hvorfor ringte jeg ikke til Holmstrøm selv... Hva om der var noe der som de overså og som jeg ikke plukket opp.Hva om de kunne plukket det opp på UNN. Hva om Nikolas hadde fått den siste medisinen fra han var bitteliten, kanskje det hadde hjulpet..Hva om vi hadde bodd i USA der ekspertene holder til...

Jeg leste i avisen om en mor som hadde mistet barnet sitt og som stilte en rekke spørsmål. Jeg husker jeg tenkte hvor trist det var, at hun måtte ta det til avisen, men jeg skjønte hvorfor og hvordan hun hadde det... Situasjonen er den samme, tror jeg. På en måte. Om barnet ditt dør når det er ett år, 20 eller 40.. Eller om det er noen andre du var glad i.. De ulike skjebnene fordrer ulike spørsmål, noen er vanskeligere enn andre. Og noen ganger må man kanskje spørre riktig høyt for å komme videre.. men spørsmålene kommer man ikke utenom.. Alle "hvorfor" og "hvordan" og "enn om". Selv om vi ikke får de tilbake, de vi savner, så må vi spørre...

Jeg har stilt mine spørsmål mange mange ganger allerede, for meg selv, og jeg regner med de vil bli stilt mange ganger ennå.... Svarene jeg ender opp med er forøvrig alltid de samme... Jeg angrer ingen ting... Vi gjorde vårt beste.. Vi var i kontakt med legene hele veien. Legen vår var fantastisk. Han gjorde det han kunne. Jeg spurte de spørsmålene jeg var i stand til å spørre, de kunne ikke gjøre mer. Det var ikke i mine hender. Nikolas ville dødd uansett og det ville vært verre om han hadde dødd uten å ha prøvd det som kunne prøves, og smerten over å miste ham ville vært like stor om 3 måneder eller om et halvt år.. Dessuten vet jeg ikke om det var pga hendelsen i Oslo at han ble verre. Ingen leger har sagt noe om det. Det er bare min teori... Og hadde vi begynt med den andre medisinen før kan det likegodt hende at han hadde blitt tatt fra oss tidligere.. Det er like sannsynlig.. Og legen vår samarbeidet med de beste i verden..Uansett..Jeg fortsetter å spørre.

Her råder ikke fornuften. Bare følelser. Og det er menneskets natur, tror jeg, å stille spørsmålene.. Når der ikke finnes logikk, og man ikke klarer å forstå hvordan det utenkelige kunne skje.. Bare følelser...... Så legger vi det fra oss når vi er klare for det...

1 mnd...

I dag var det en måned siden du forlot oss elskling... Mamma har brukt dagen til å holde de tunge tankene unna.. Gikk en tur med Dina, var på kafe med gudmor Hege.. fikk besøk av en gammel venninne... Dagen gikk. Klumpen i halsen har vært der hele dagen, men jeg kan ikke slippe den løs. Storebror har to kompiser på overnatting, så mamma kan ikke sitte her å gråte lille venn.. Vet at jeg tenker på deg hele tiden, og jeg savner deg så skatten min. Elskede lille gull..

Dagene går

Det er ikke så mye å si, egentlig.. Folk spør "hvordan går det".. Ja, hva skal man si.. Hvordan går det?? Dagene går... For å si det sånn. Følelsene er litt sånn "stump". Ikke tilstedeværende. Forutenom turene ned i kjellern er det liksom ikke så mye. Ingenting interesserer meg mer enn noen minuttter. Jeg sitter med en konstant uro i kroppen. Uansett hva jeg gjør så er den der. Det går ikke bort. Eneste gangene jeg klarer å overse den er ved pc'n, eller når jeg holder mpå med bildene av Nikolas.. Ellers, bare rastløshet. Jeg føler meg som Marion Cole i Enke for et år... Med ønske om å dekke alle vegger i huset med bilder, slik at uansett hvor jeg snur meg så ser jeg ham... Men det kan jeg ikke..

There isn't much to say, really.. People keep asking; how are you... Well, I really don't know .. How am I.. Days go by.. I feel numb... Eccept for the tears flowing on now and then. I feel nothing... I can't focus more than a few minutes at the time. It's like a constant itch, -inside. No matter what i do.. It's there.. I feel like Marion Cole in "widow for a year"... I want to cover every wall in our house with pictures of Nikolas so that he'll be with me where ever I go, where ever I turn... But of course, I can't... The itch would still be there... And I just have to learn to live my life over again...

Musicplayer

Ah. Fikk endra det, så nå må du trykke play for å høre musikk. Exellent..

Press play for music on my sidebar musicplayer...

Luftetur

Kom meg endelig ut på en liten lufterunde i ettermiddag. Stakkars Dina fikk seg en etterlengtet tur. Jeg har liksom ventet på at været skulle bli bedre.. Egentlig bare en utrulig dårlig unnskyldning for å slippe å gå ut. Vinden blåser jo konstant her på Storslett gjennom hele året, så om jeg skal vente på mildvær og vindstille så kommer jeg meg vel ikke ut med det første. Gikk en tur ned på kirkegården og tente lys på grava.. Dina fikk være med å hilse på, selv om jeg ikke egentlig liker hunder på kirkegården. Bandt henne i kirketrappa først, men med det samme jeg gikk fra henne fikk jeg en sterk følelse av at det ikke var rett . Prøvde å ignorere det, men jeg måtte snu og hente henne... Det kjentes som Nikolas ville hun skulle være med. Hun var jo Nikolas "lekekamerat". Hadde henne i band, og hun dro som bare det til vi kom fram til grava. Hun gikk rett til Nikolas akkurat som hun visste hvor vi skulle. Mye rart man innbiller seg i sånne situasjoner... Hun satt så fint ved grava til jeg hadde tent lyset. Så gikk vi hjem igjen..


En liten følelse av sommer... i vinterkulda. Bilde fra hagen.

Automatisk spilleliste

Jeg har lagt til en musikkspiller i sidemenyen. Den starter automatisk når du kommer inn på siden. Hvis du ikke vil høre musikken trykker du bare på pauseknappen. Viktig hvis du skal se på filmsnuttene.

I've added a musicplayer to my sidebar. If you want to watch one of my short films or simply don't want to listen to the music, press the pause button.

Tung side

Jeg har vært litt engstelig for at denne sida skal bli for dyster.. For depressiv. At folk ikke skal orke å komme hit, og lese.. Det er så mange tunge tanker og følelser i sving, og som vil ut... Jeg føler jeg går meg fast i tankene og tværer om og om igjen på det samme og det samme. Ordene blir repetisjoner på det jeg sa i går... Det er fordi jeg ikke klarer å finne de riktige ordene. Fordi de ikke finnes.. Jeg skjønner at folk kan synes at det er vanskelig.. Folk vet ikke hva de skal si... De takler det ikke... Jeg vet.. Jeg har vært der selv... Men heldigvis er der noen som takler det...Tusen takk til alle som har sendt oss hilsener og gaver, og alle som viser oss at de bryr seg.. Det varmer og betyr masse for oss, selv om vi ikke er så flinke å besvare alle henvendelsene... Dagene er ikke alltid så greie...

Jeg ønsker å minnes Nikolas her på bloggen min som den gledessprederen han var. Ikke bare som sorg. Han var jo så blid hele tiden, og selv om det var tungt å leve med usikkerheten så kunne man ikke være deprimert og lei seg så lenge han var våken og i vigør. Man bare måtte glede seg over livet, selv om vi visste det kunne bli kort.. Jeg hadde som mål å ikke gråte så lenge Nikolas smilte. Jeg tror jeg klarte det... Jeg er stolt av det. Det er ikke så lett å klare å tenke slik nå. Så kort tid etter... For savnet er ennå så mye større enn gleden over minnene. Men jeg må jo forsøke. Setter derfor opp disse videoene og bildene på ny. Slik at vi kan minnes lille gullet og all den gleden han gav oss..

To where you are.. Josh Groban

"To Where You Are"

Who can say for certain
Maybe you're still here
I feel you all around me
Your memory, so clear

Deep in the stillness
I can hear you speak
You're still an inspiration
Can it be (?)
That you are mine
Forever love
And you are watching over me from up above

Fly me up to where you are
Beyond the distant star
I wish upon tonight
To see you smile
If only for awhile to know you're there
A breath away not far
To where you are

Are you gently sleeping
Here inside my dream
And isn't faith believing
All power can't be seen

As my heart holds you
Just one beat away
I cherish all you gave me everyday
'Cause you are my
Forever love
Watching me from up above

And I believe
That angels breathe
And that love will live on and never leave

Fly me up
To where you are
Beyond the distant star
I wish upon tonight
To see you smile
If only for awhile
To know you're there
A breath away not far
To where you are

I know you're there
A breath away not far
To where you are

Josh Groban

Elskede

Jeg har grått så mange tårer for deg min Elskede. Det har vært så vanskelig å akseptere at du ikke er her mer. Innimellom så er det som det hele er en vond drøm. Jeg ser på TV, surfer på internet, og det er som om ingenting har hendt. Samtidig kjenner jeg uroen i kroppen. Tv er ikke så interessant mer, jeg slår av nettleseren på PCn og kikker rett inn i de nydeligste øyne en kan tenke seg. De ser rett inn i hjertet mitt og spør: - Mamma, hvorfor gråter du ikke? Savner du meg ikke? Verden raser sammen. Min elskede. Jeg savner deg så intenst at jeg ikke klarer å tenke på det hele tiden.. Uansett hvor mye jeg gråter og skriker så kommer du ikke tilbake til meg.. Jeg vil rope. Kaste ting rundt meg. Gjøre NOE for å få deg tilbake. Det KAN ikke være sannt at du aldri mer skal være sammen med oss.. Den første tiden etter at du dro fra oss var det som når du var på intensiven. Følelsen av at du snart skulle være sammen med oss igjen var den samme. Jeg gråt, men kroppen min var innstilt på at du snart var tilbake. Jeg ville ikke spise tabletter for å stanse melkeproduksjonen. Jeg VISSTE jo at du ikke kom tilbake, men kroppen min ville ikke godta det. Jeg hadde melkeproduksjon i over to uker lille venn. Selv om jeg ikke melket meg. Kroppen min ventet på at du skulle komme. Så lot jeg deg dra. Og melkeproduksjonen stoppet.

Til å begynne med VILLE jeg tenke på deg HELE tiden. Nå klarer jeg det ikke. Vil bare knekke sammen. Jeg må tenke litt på storebror og. Fine nydelige fantastiske storebroren din. Han var så stolt av deg skatten min. Han lyste så opp hver gang han kom inn døra å så hvor lykkelig du var for å se ham. Helten vår. Og du strakte armene dine mot ham og ville gi muss.. Den flotte unge mannen han er blitt. Mamma er så stolt av ham.

Så nå må jeg forsøke å holde de tunge tankene litt unna. Men så slår det meg innimellom; Blikket rett inn i hjertet, en plutselig følelse av det dunmyke håret ditt og varmen din mot munnen min, den lille hånden din som klyper meg i nesen, som klapper meg på puppen eller som holder meg hardt i fingeren når vi ligger i senga og koser... Og verden raser sammen igjen. Hjertet faller. Det gjør vondt i hjertet eller maven, eller hvor det nå er. Vondt, og tårene bare strømmer på ustanselig. Og jeg vil rope og skrike, men jeg vet det ikke nytter, så jeg bare gråter. Klarer nesten ikke stå.. Og så blir jeg roligere og det stanser. Der er bare tomhet. Uendelig tomhet. Og slik går det. Som bølger som slår mot land når du kaster en sten i vannet. Et plask, etterfulgt av bølger som blir mindre.. tilslutt -stillhet. Til neste stein...

Elskede. Til verdens ende om det kunne fått deg tilbake igjen...

Hvor urettferdig og brutal verden kjennes ut...

My Valentine

Min elskede... Var med blomster hos Nikolas i dag. På valentines-dagen.. Min kjære...

MySpace Graphics & Myspace Layouts

Heavy day

It's been one hard day today. Different, in a way. The first days after they all left was hard too. But this day has been different. The first week after the funeral... I had real difficulties accepting the fact that he was actually gone. Having had all these people around us had been good, but it hadn't given me time to think. Feel. Realizing -that he was actually gone. I spent the firs week clinging to something that could not be. I didn't realize I was holding on until John said I had to let him go.. Realizing that I was actually holding on too hard....Made me cry eaven more. I didn't want to let him go.. How could I. My baby, my darling, my life... Of course. I have an other son. And if it hadn't been for him... I don't know how I would have made it through the day... But Nikolas.. He was my baby... All the things we were going to do.. All the plans I had made.. We were going to live our lives like normal people do.. And we were like one person. Having spent every hour of the day-and night together. I could feel what ever he felt.. The longest I had ever been away from him, not counting the stay at the ICU, was a couple of hours.. How could I let him go. I need him so much.. But I had to, of course.. And I did. And it made me feel a little better. For a few days. Made me feel that he was alright. That he didn't need me any more.. All this feelings I'd had. I worried; did he miss me.. Maybe he cried for mommy. He needed me so much when he was here. And I was so worried.. And I couldn't be there for him... And I wanted to be there for him, and I didn't want to be there for him, because I wanted to be here for my other son... So, I let him go. And I know, Nikolas is fine where he is now.. I can see him smile at me... I know he is fine. And we will meet again -some day.. But I miss him so much.. And that is what made this day, and yesterday different from all the other days.. I miss him so much. Of course I have missed him all the time. But the intensity of that feeling, struck me like a train last night.. And it is just getting worse.. I thought it would get better.. And there is nothing I can do about it.. It makes me feel so tired.. And still, I can't sleep... Every part of my body weighs a hundred kilo... And when I do sleep. I don't want to get up..

PH i Greys anatomy

Sakset denne fra phassociation.org


Dear PH Community,

As many of you know, the ABC television show Grey's Anatomy featured a story involving a PH patient on February 5, 2009. Although the show wasn't a perfect representation of the PH diagnosis experience it's generated lots of interest and enthusiasm, so we'd like to let ABC and Grey's Anatomy know just how much we appreciate that they've raised awareness of PH in their own way.

You can send a note of gratitude to ABC by visiting http://abc.go.com/site/contactus.html

Your note must be 500 characters or less, so you can use the template below if you'd like help. Remember to replace the bold, all-caps text with your own relevant information!

Let's show ABC how important it is to keep raising awareness of PH!

*****************************************************************

Dear ABC and Grey's Anatomy,

Thank you for including the rare disease pulmonary hypertension (PH) in your episode of Grey's Anatomy on February 5, 2009 (Season 5, Episode 14). PH is a little known disease that affects up to 100,000 people in the United States, but only 20,000 to 30,000 receive treatment. As a PH PATIENT / PH CAREGIVER / FAMILY MEMBER OF A PH PATIENT / FRIEND OF THE PH COMMUNITY / MEDICAL PROVIDER TO A PH PATIENT, I'd like to thank ABC and the cast and crew of Grey's Anatomy for raising awareness of this rare, deadly disease.

Sincerely,

Episoden sendes vel ikke på norsk tv før senere i år. Arti å vite...

Videre

Hvordan vil det bli når Nikolas ikke er her mer. Hva skjer med meg og med vår familie. Med livet.. Ting jeg har fundert en del på tidligere. Man ser mennesker som man vet har mistet barna sine. De bærer sorgen og savnet inni seg med ryggen rak. Om du ikke visste det så ville du ikke skjønne at det de bærer på er noe ingen kan forestille seg tyngden av. De lever selv med de sårene de har. Andre vandrer rundt med tunge skuldre. Du ser det kanskje,men det er ikke sikkert; at byrden de har med seg nesten er for mye å bære. De gjør som alle andre. De går på jobb, handler, spiser, smiler, prater. Men de lever ikke livet slik vi tror. De eksisterer.. For det er sant. Livet går videre.. For alle. Men om man makter å leve det slik man kanskje skulle tenke, det er ikke gitt. Det er ikke nødvendigvis slik at "det går bra" bare man tar tida til hjelp, fordi "livet går videre". Det er ikke sikkert livet går videre selv om dagene går... Om du mister et barn, en kjæreste, eller en uerstattelig venn... Det er ikke bare å gå videre.. Og om man ikke klarer det, så er det ikke fordi man er svak, til motsetning til de som er "sterke"... Sjokket, sorgen og savnet. Det gjør noe med deg som ingen kan skjønne som ikke har opplevd det...

Jeg er så lei meg for at jeg ikke har vært der for mine nærmeste når de hadde det som vanskeligst. Når de virkelig trengte meg. Alt jeg kan si er; Tilgi meg, for jeg visste ikke hva jeg gjorde....

Her en nettside som sier noe om dette. Avsnittet "Hjelp og Omsorg".
Englesiden sier og noe, selv om den er mer subjektiv og mest for de som har mistet i mors liv eller rett etterpå...

Nytt utseende

Du er kommet rett... Hansenhuset har fått nytt utseende. Jeg har tenkt mye over hva jeg skulle gjøre med Hansenhuset. Livet med Nikolas er over, så det føltes ikke rett å bare fortsette slik det var. Jeg opprettet en ny blogg, men så føltes det ikke riktig det heller. Ville liksom ha med med historien til Nikolas og. Så dette ble resultatet. Nytt layout og nytt navn. Fortellingene fra livet med Nikolas er fortsatt med, men fra nå av handler det mer om minnene, om hvordan man kommer seg videre.. Om man kan... For meg og for de som er interresert..

Welcome to hansenhuset. New layout, new name, new stories. Our life with Nikolas is over. New challenges are at hand. How do we cope.. How do we handle it.. For me, and for those who are interested..

Stillhet

19 dager siden jeg holdt min lille engel for siste gang... Før det var han overalt. hvor enn jeg gikk i huset, hva jeg enn gjorde. Nikolas var med. På kjøkkenet; han satt gladelig i stolen sin og lekte i skuffen når mamma laget mat, eller vasket opp. Bestikkskuffa kunne han rydde i leeenge om gangen uten at han ble lei. Det var så mange ting han kunne flytte på. Så mange måter å stable alle skjeene og gaflene. Så mye spennende å studere i detalj... Han ble liksom ikke lei med det første. Når jeg holdt på med klesvask på badet; vaskemaskinen var så facinerende. Alle knappene og alle klærne som beveget seg inni glassvinduet. Den lille kleshengeren til småvasken hadde mange fine klesklyper som man kunne studere... Når jeg gikk på badet for å ta en dusj insisterte han på at pappa skulle gå med ham på badet så han kunne se. Smilte og lo når mamma fikk skum i håret og ble borte bak duggete glass. Han syns det var spennende å kikke over kanten på dusjkabinettet og klappet ivrig på duskjabinettets vegg mens mamma var innenfor.

Sakte sakte vaskes minner vekk... Skuffen han hadde organisert og ryddet så fnt i er ikke lenger slik han forlot den siste gang... Klærne hans er ikke lenger der vi la dem da han hadde brukt dem, fingermerkene er borte fra veggen på dusjkabinettet, lekene hans ligger ikke der han brukte dem sist... Sengtøyet han lå i blir vasket og lagt vekk... Sakte sakte blir hans tilstedeværelse mindre og mindre synlig... Folk utenfor glemmer. Samfunnet beveger seg videre.. Som om ingenting har hendt.. Kroppen min har ikke helt godtatt at han ikke er her mer. Panikken ligger å lurer i overflaten når virkeligheten sniker seg innpå.. Det er så mye jeg kunne sagt.. Men det er for vanskelig. For tungt. So much heavy shit...

Tusen takk til alle som har vist oss oppmerksomhet og omtanke etter Nikolas ble borte. Det varmer å vite at så mange har fulgt oss og bryr seg.

Min Elskede

God natt lille vennen
nå soverdu søtt
på himmelens dunmyke puter
din bestefar sitter ved sengen så støtt
og nynner en vuggevise

Vi savner deg vennen
du var oss så kjær
din latter, dtt smil og din glede
minnene står oss alle så nær
sorgener tung å bære

Vi lånte deg bare
en liten stund
fra himmelens engleskare
men englene savnet din glade munn
og gud tok deg så tilbake

En dag kommer dagen
vi møtes igjen
du smiler og ler imot oss
så vandrer vi sammen på himmelens eng
sammen i evige dager

Til da lille vennen
vi sier farvel
men minnene har vi hos oss
om smil og om latter og glade sprell
Takk for den tiden du ga oss.

Skrevet av Tante Bente....