Elskede

Jeg har grått så mange tårer for deg min Elskede. Det har vært så vanskelig å akseptere at du ikke er her mer. Innimellom så er det som det hele er en vond drøm. Jeg ser på TV, surfer på internet, og det er som om ingenting har hendt. Samtidig kjenner jeg uroen i kroppen. Tv er ikke så interessant mer, jeg slår av nettleseren på PCn og kikker rett inn i de nydeligste øyne en kan tenke seg. De ser rett inn i hjertet mitt og spør: - Mamma, hvorfor gråter du ikke? Savner du meg ikke? Verden raser sammen. Min elskede. Jeg savner deg så intenst at jeg ikke klarer å tenke på det hele tiden.. Uansett hvor mye jeg gråter og skriker så kommer du ikke tilbake til meg.. Jeg vil rope. Kaste ting rundt meg. Gjøre NOE for å få deg tilbake. Det KAN ikke være sannt at du aldri mer skal være sammen med oss.. Den første tiden etter at du dro fra oss var det som når du var på intensiven. Følelsen av at du snart skulle være sammen med oss igjen var den samme. Jeg gråt, men kroppen min var innstilt på at du snart var tilbake. Jeg ville ikke spise tabletter for å stanse melkeproduksjonen. Jeg VISSTE jo at du ikke kom tilbake, men kroppen min ville ikke godta det. Jeg hadde melkeproduksjon i over to uker lille venn. Selv om jeg ikke melket meg. Kroppen min ventet på at du skulle komme. Så lot jeg deg dra. Og melkeproduksjonen stoppet.

Til å begynne med VILLE jeg tenke på deg HELE tiden. Nå klarer jeg det ikke. Vil bare knekke sammen. Jeg må tenke litt på storebror og. Fine nydelige fantastiske storebroren din. Han var så stolt av deg skatten min. Han lyste så opp hver gang han kom inn døra å så hvor lykkelig du var for å se ham. Helten vår. Og du strakte armene dine mot ham og ville gi muss.. Den flotte unge mannen han er blitt. Mamma er så stolt av ham.

Så nå må jeg forsøke å holde de tunge tankene litt unna. Men så slår det meg innimellom; Blikket rett inn i hjertet, en plutselig følelse av det dunmyke håret ditt og varmen din mot munnen min, den lille hånden din som klyper meg i nesen, som klapper meg på puppen eller som holder meg hardt i fingeren når vi ligger i senga og koser... Og verden raser sammen igjen. Hjertet faller. Det gjør vondt i hjertet eller maven, eller hvor det nå er. Vondt, og tårene bare strømmer på ustanselig. Og jeg vil rope og skrike, men jeg vet det ikke nytter, så jeg bare gråter. Klarer nesten ikke stå.. Og så blir jeg roligere og det stanser. Der er bare tomhet. Uendelig tomhet. Og slik går det. Som bølger som slår mot land når du kaster en sten i vannet. Et plask, etterfulgt av bølger som blir mindre.. tilslutt -stillhet. Til neste stein...

Elskede. Til verdens ende om det kunne fått deg tilbake igjen...

Hvor urettferdig og brutal verden kjennes ut...