Ny layout, samme blogg

Ja, du er kommet rett. Nikolas my angel er atter igjen blitt til Hansenhuset. Velkommen inn. Håper du føler deg som hjemme...

mandag 9. februar 2009

Stillhet

19 dager siden jeg holdt min lille engel for siste gang... Før det var han overalt. hvor enn jeg gikk i huset, hva jeg enn gjorde. Nikolas var med. På kjøkkenet; han satt gladelig i stolen sin og lekte i skuffen når mamma laget mat, eller vasket opp. Bestikkskuffa kunne han rydde i leeenge om gangen uten at han ble lei. Det var så mange ting han kunne flytte på. Så mange måter å stable alle skjeene og gaflene. Så mye spennende å studere i detalj... Han ble liksom ikke lei med det første. Når jeg holdt på med klesvask på badet; vaskemaskinen var så facinerende. Alle knappene og alle klærne som beveget seg inni glassvinduet. Den lille kleshengeren til småvasken hadde mange fine klesklyper som man kunne studere... Når jeg gikk på badet for å ta en dusj insisterte han på at pappa skulle gå med ham på badet så han kunne se. Smilte og lo når mamma fikk skum i håret og ble borte bak duggete glass. Han syns det var spennende å kikke over kanten på dusjkabinettet og klappet ivrig på duskjabinettets vegg mens mamma var innenfor.

Sakte sakte vaskes minner vekk... Skuffen han hadde organisert og ryddet så fnt i er ikke lenger slik han forlot den siste gang... Klærne hans er ikke lenger der vi la dem da han hadde brukt dem, fingermerkene er borte fra veggen på dusjkabinettet, lekene hans ligger ikke der han brukte dem sist... Sengtøyet han lå i blir vasket og lagt vekk... Sakte sakte blir hans tilstedeværelse mindre og mindre synlig... Folk utenfor glemmer. Samfunnet beveger seg videre.. Som om ingenting har hendt.. Kroppen min har ikke helt godtatt at han ikke er her mer. Panikken ligger å lurer i overflaten når virkeligheten sniker seg innpå.. Det er så mye jeg kunne sagt.. Men det er for vanskelig. For tungt. So much heavy shit...

1 kommentar:

Trude sa...

JA det er rart at med tiden så viskes så mye vekk, små ting som man før la slik merke til. Men heldigvis bevarer man de fleste minner, festet til "film"takket være digitale kamera ... savnet vil dere nok alltid bære med dere, men tia fremover kommer nok også til å bringe mange fine stunder. Dere får stå sterke sammen for Jim, han trenger dere nok ekstra nå. Stor klem fra Trude