Hvordan vil det bli når Nikolas ikke er her mer. Hva skjer med meg og med vår familie. Med livet.. Ting jeg har fundert en del på tidligere. Man ser mennesker som man vet har mistet barna sine. De bærer sorgen og savnet inni seg med ryggen rak. Om du ikke visste det så ville du ikke skjønne at det de bærer på er noe ingen kan forestille seg tyngden av. De lever selv med de sårene de har. Andre vandrer rundt med tunge skuldre. Du ser det kanskje,men det er ikke sikkert; at byrden de har med seg nesten er for mye å bære. De gjør som alle andre. De går på jobb, handler, spiser, smiler, prater. Men de lever ikke livet slik vi tror. De eksisterer.. For det er sant. Livet går videre.. For alle. Men om man makter å leve det slik man kanskje skulle tenke, det er ikke gitt. Det er ikke nødvendigvis slik at "det går bra" bare man tar tida til hjelp, fordi "livet går videre". Det er ikke sikkert livet går videre selv om dagene går... Om du mister et barn, en kjæreste, eller en uerstattelig venn... Det er ikke bare å gå videre.. Og om man ikke klarer det, så er det ikke fordi man er svak, til motsetning til de som er "sterke"... Sjokket, sorgen og savnet. Det gjør noe med deg som ingen kan skjønne som ikke har opplevd det...
Jeg er så lei meg for at jeg ikke har vært der for mine nærmeste når de hadde det som vanskeligst. Når de virkelig trengte meg. Alt jeg kan si er; Tilgi meg, for jeg visste ikke hva jeg gjorde....
Her en nettside som sier noe om dette. Avsnittet "Hjelp og Omsorg".
Englesiden sier og noe, selv om den er mer subjektiv og mest for de som har mistet i mors liv eller rett etterpå...
3 kommentarer:
Hei sis. Det var masse god og fornuftig lesning på de to sidene du linket til, og det e helt nødvendig for oss her å lese og FORSTÅ dette.
Men uansett korsen det vi kommer med i våres forsøk på å trøste kan føles, så vet dokker jo at det e godt ment. Så de som kanskje føle det litt utrygt akkurat no kan ta det med ro.
Vi vil bestandig være her, og vi vil aldri slutte å komme med våre "Klara Klok" trøst nå vi ser det butter.
Vi tenke masse på dokker.
Masse klem fra lillebror og Jim
Ja.. Keep it coming...
Hei Søss.Først vil jeg si at det er veldig fint at du fortsetter å skrive ned hva du føler, det er nemlig en god sorgterapi pluss at du jo får mange tilbake meldinger på at det er mange der ute som bryr seg om dere. For det er nemlig veldig ensomt å bære på sorg. Man har ikke den samme nettverkr rundt seg etter begravelsen, selv om det er da også man så fryktelig gjerne skulle ha hatt det. Skulle så gjerne ha vørt hos dere og støttet dere nå i denne tiden hvis det ikke hadde vært så stor avstand mellom Hammerfest og Storslett.Glad i deg. Varme klemma fra søster Norunn
Legg inn en kommentar