Jul 2010

Jul 2010

Juleturen til kirkegården var ekstra tung i år kjente jeg, og det var nesten vanskelig å gå derfra.. Det ble liksom så ekstra tydelig at det var noen som manglet hos oss i år.. Adrians humør holdt oss oppe i det vi gikk derfra...

Øyekatarr

Lykkelig som liten skriver om øyekatarr hos barn og barnehagenes hysteri knyttet til dette. Det var ny og ukjent informasjon for meg at øyekatarr som regel skyldes virus.. Nå har jeg for så vidt vært lenge ute av problemstillingen da.. Sånn nermere bestemt 11 år, men...Lærerikt for meg iallefall...
Forøvrig vet jeg at de barnehager som har vært nøye med håndhygiene har fått bukt på mye av smitteproblematikken rundt øyekatarr. Har akkurat hatt en runde med Adrian og rennende røde øyne. Det er iallefall fint når man fortsatt ammer at man har den muligheten til å unngå antibiotika i alle tilfelle...

Kaffe latte art

Når man ikke får det på kafe så må man øve å få det til hjemme. Har øvd leeeeenge nå og nå begynner det å ligne litt.. Min første kaffe latte-art:) Gjør kaffe opplevelsen ennå litt bedre.

Hjelpe pappa med jobben

Mari Boine & Roger Ludvigsen - Mu váibmu vádjul doppe 2001

Nok en gang takk til Marita som har hjulpet meg å utvide mitt musikk perspektiv. Mari Boine er virkelig verdt å låne sine ører til. Musikk som man må lytte til og som virkelig har mye i seg... Albumet Eight seasons var en god plass å begynne for meg... Anbefales.

Ny politikk-blogg

Jeg har opprettet en politkk-blogg.
Politikk ja-takk.
Har ikke følt meg bekvem når jeg har "forurenset" denne bloggen med mine politiske synspunkter. Nå er det snart valgkamp igjen og dermed blir det enda vanskeligere å holde munn. SÅ dermed forsøker jeg meg med en egen side for mine helt personlige politiske meninger.. Håper du kikker innom og blir med på debatten...

Barnesanger

Jeg har alltid sunget en del for ungene mine... Kjente gamle barnesanger som jeg har vokst opp med har jeg videreformidlet til både Jim og Nikolas. I begravelsen til Nikolas fikk vi en lokal sanger til å fremføre en voggesang. De som var i begravelsen stusset kanskje litt i valget, og både presten og sangeren forsøkte å få oss til å velge en annen sang. De syns vel ikke at trollmors vuggevise var noe naturlig valg i en begravelse. Men for meg var det egentlig ikke noe alternativ. Kveldsstundene var noe spesielle med Nikolas. Han brukte som regel veldig lang tid på å sovne til kvelden, og vi gjorde mye for å få tida til å gå og roen til å senke seg. Vi leste bøker og jeg pleide synge alle de vuggesangene jeg kunne. Trollmors vuggevise og sove dukkelise (omskrevet til sov lille Nikolas) var favorittene. Alltid når jeg sang dem lå han å lyttet og strøk meg over brystet. Når vi kom til refrenget i trollmors vuggevise lo han så hjertelig... Så å synge den for ham i kirken var for meg helt naturlig og riktig... I tillegg til at han likte å bli sunget til når alt var bra, så var sang i dype toneleier noe som virket veldig beroligende for ham når han hadde tunge perioder og måtte bæres rundt...

Nå med Adrian sliter jeg litt med å synge de samme sangene som jeg sang til Nikolas. Jeg klarer bare ikke å få ordene og melodiene fram og ut... Og når jeg virkelig anstrenger meg og synger så føles det kunstig og rart... Resultatet er at det blir litt lite sang, føler jeg. Den eneste sangen som vi synger en del for tida er lille petter edderkopp, og den er pop hos Adrian. Det hadde vært fint å hatt flere alternativer så vi hadde kunnet synge litt mer, for jeg ser at han liker det.. Tror jeg har sunget de fleste Prøysen-sangene, de mest kjente voggesangene samt blåmann blåmann og lillepusekatt, tidligere...Så jeg har forsøkt å finne noen nye barnesanger, men sliter med å få til å synge sanger som er fremmede og som jeg ikke har hørt sunget så mye av andre... Hadde vært så fint om jeg kunne funnet noen plater el.l. med gode versjoner av alternative barnesanger som jeg klarer å lytte på sånn at jeg kunne blitt bedre kjent med andre sanger...(har jo funnet noen versjoner som er sunget på en måte som det bare ikke er mulig å høre på uten å få vondt både i ørene og i musikk-sjæla)

6 måneder

Lille Adrian er et halvt år i dag- tenk hvor fort tida går. Vi var på kontroll på onsdag. 8900 gram og 71,4 cm lang.. Stor gutt. Utvikler seg som han skal og alt så fint ut.. Og fortsatt like blid:)

Så forandret jeg atter igjen på bloggen

Tiden var moden, kjente jeg. Å endre tilbake til Hansenhuset var det eneste riktige. Jeg vurderte å opprette en ny blogg, men kom raskt fram til at det ikke ble rett. Jeg må ha med meg historien videre. Det som har vært. Det føltes ikke rett å forlate, men endringer var igjen på sin plass. Livet går videre. Hvor vanskelig det enn må være. Selv om det er med blandede følelser må jeg erkjenne at hverdagen ikke lenger kretser omkring det som var på samme måte lenger. Og denne bloggen vil nok ikke lenger dreie seg mest om ham. Nytt liv fordrer nye tanker og problemstillinger.. Nikolas er for alltid med oss, i hjertet og i sinn. Minnene og månedene sammen med ham vil alltid være med oss. De tunge dagene kommer nok med jevne og ujevne mellomrom for all evig fremtid, . Dager da det kjennes som det var i går. Dager der en bare faller fra hverandre og der en må streve litt for å skrape sammen bitene...Og muligens vil disse dagene finne sine uttrykk her også i fremtiden. Da er det viktig at historien er med...
Innimellom så hender det- i et brøkdels sekund- i det jeg er på tur ut døra fra soverommet etter å ha lagt Adrian- kun der, og så flyktig at jeg nesten ikke rekker å registrere det: Det er så jeg ikke helt kan forstå- at jeg har opplevd det jeg har opplevd, at jeg fortsatt står oppreist, går på jobb, kafè, har fått et barn til. At jeg ikke er et skjelvende aspeløv i en krok... At det i det hele tatt kan være sant. Og jeg tenker på damen jeg så på tv. Som hadde mistet åtte barn, og oppdratt fire...8 barn til graven.. Ja. Da er det vel mulig. Dette er livet mitt. Sånn ble det, så langt... Og jeg kjenner at halsen snører seg igjen og panikken lurer i bakgrunnen, 'cause life is devious... Men jeg rister på hodet og lukker døren bak meg idet jeg trår inn i verden igjen...

Æ blir så eitranes!

På nyhetene i dag fikk jeg høre om NAV advokatene som overprøver tannpleiernes krav om oppreisning etter å ha blitt kvikksølvforgiftet i jobben.(NRK )Statens arbeidsmiljøinstitutt og flere andre leger har fastslått at det ikke er tvil om at disse tannpleierne har rettmessige krav og at de har pådratt seg forgiftning i jobben. Så sitter det et gjeng med jurister og allvitere i NAV og sier at alle disse legene, som er fagfolk på området og som har kunnskap om helse og helseskader tar feil. På hvilket grunnlag kan de uten å ha undersøkt pasienten overprøve spesialistenes vurderinger? Hvordan kan dette gå an? Ingen andre fagmiljøer enn de medisinske kan, etter min mening overprøve en leges vurdering av et menneskets helsetilstand. Jeg har "møtt" disse juristene selv og mer firkantede regelryttere skal en vel lete lenge etter.

Dette er en sak i rekken av mange i den norske velferdsstaten, der en ser en uvettig forvaltning av fellesskapets penger. Det er som om enkelte instanser føler det som det er deres egne penger de forvalter, og at jobben deres består i å gjøre det de kan for å finne smutthull og muligheter for å ikke behøve å betale det som folk faktisk har krav på. Det være seg pasientskadeerstatning, trygdeytelser eller som her, yrkesskadeerstatning. Jeg synes det er på høy tid at storting og regjering nå sier om det er sånn det er meningen det skal være. Er det ikke et poeng at det systemet vi har skal være en bedre sikring for folket enn systemet med private forsikringsselskaper? Skal ikke det å ha en stat å forholde seg til føles som en større trygghet enn et forsikringsselskap? Sånn som systemet fungerer nå kan man spørre seg om det ikke egentlig kunne vært hipp som happ, og om ikke det er på høy tid å rydde opp.. Jeg blir opprørt og forbannet.

Baby-boble

Jeg føler det som jeg er i en boble om dagene der det meste dreier seg om pupp, grøt, tiss bæsj, soving, tenner og motorisk utvikling. Hvis jeg treffer noen som ikke er i den bobla og de ikke er flinke å finne på samtaleemner så ender jeg straks tilbake til "...den siste natta var jeg våken ØRTEN ganger... "osv.. Personlig synes jeg det er litt slitsomt å være så skrapt for samtaleemner, og kan bare forestille meg hvordan alle de som ikke har barn under ett år føler det. ÅÅNEI, der kommer hun igjen som ikke kan snakke om annet enn BABY-- gaggh... Er jo begrenset hvor morsomt det er for alle andre å høre om grøten som ikke vil ned, og amminga som går rett i dass... Jaja. Takk og pris at jeg har møtt en i samme situasjon som meg som jeg kan snakke med om disse tingene uten å føle at jeg er en belastning, og som jeg synes det er rett stas å være sammen med. Samtidig som vi faktisk kan snakke om andre ting også. Det føles innimellom som at jeg er litt i veien om jeg maser på andre om å treffes. Derfor var det så flott at vi i helga fikk invitasjon til å komme på middag hos et vennepar på lørdagskvelden. Selv om det dessverre ikke lot seg gjøre å gå, så kjente jeg at det var utrulig godt å føle at man fortsatt ble tenkt på og regnet med, selv om man er i bobla. Og at de faktisk maste litt og presset på for at vi skulle komme gjorde at vi ikke følte vi ville være i veien selv om Adrian måtte vært med, noe som var ekstra fint i grunn. Neste gang får vi det kanskje til.
Jeg trives egentlig ikke så veldig godt i bobla, og ønsker meg ofte ut herfra, selv om det også er godt å være hjemme med Adrian. Derfor har jeg ikke tatt permisjon fra politikken. Jeg må ha en arena der jeg kan være bare meg og der babysnakk ikke er tema overhodet. Møtene er faktisk litt vitamininnsprøytning for meg. Så er jeg så heldig at jeg har en mann med muligheter for avspasering når det er møtedager, slik at det kan la seg gjøre å følge møteplanen sånn noenlunde... 3 måneder igjen så er jeg tilbake på jobb og pappa skal være hjemme i bobla..

Moskè eller ikke?

For tiden diskuteres det heftig både lokalt og nasjonalt om det er greit at det bygges en moskè i Tromsø støttet finansielt av interesser som skal være knyttet til den shiamuslimske retningen wahabismen.

Wahhabisme er i følgje Wikipedia:

… ei svært streng fundamentalistisk retning innan sunniislam, grunnlagd av Muhammad ibn Abd al Wahhab på Den arabiske halvøya på 1700-talet. Tilhengarane strevar etter å følgje Koranen og sunna slik profeten Muhammed og dei første generasjonane av muslimar etter han gjorde. Dei brukar for å oppnå dette dei forklaringane som al Wahhab skreiv om Koranen i boka Kitab al-Tawhid («Boka om monoteismen»), som inneheld ei svært detaljert tolking av koss religionen skal praktiserast. Boka fordømmer blant anna musikk, spel og annan moro, og kjem med reglar for klede og åtferd. Læra er sterkt kritisk til alle andre retningar og tolkingar, særleg sjiaislam, som blir sedd som ei kjettersk sekt. Wahhab gjekk i allianse med Muhammed ibn Saud, forfar til dagens herskarar i Saudi-Arabia, og læra hans vart innførd i dei områda ibn Saud erobra. Da huset Saud tok makta på mest heile halvøya, vart retninga med det statsreligion i Saudi-Arabia. I dag blir wahhabismen støtta av statane Saudi-Arabia og Qatar, men wahhabistisk misjon har spreidd læra langt utom grensene for desse landa

Rent umiddelbart, uten sammenligning for øvrig og helt uten å tenke på avisartiklene i Nordlys ga wikipedia beskrivelsen av wahabismen meg assosiasjoner til holdninger en finner innenfor lutherske trosretninger, og som er godt utbredt her i landsdelen. Fordømmelsen av musikk, spill, lek, dans og annen moro er noe vi kjenner til. Ikke skal en ha TV og bilder på veggene er synd. Regler for klær: alle damer skal bære skjørt, og helst skal lengden være under knehøyde. Holdningene/respekten til autoritetene i menigheten er også en fortelling for seg selv innenfor enkelte lutherske trosretninger...

Så leser jeg avisinlegg der mennesker er "vettskremte" over at denne moskeen kanskje skal bli bygd og det virker som om de ser på dette nermest som enden på menneskeheten slik vi kjenner den.. Islamofobien og fremmedfrykten er til å ta og føle på. Jeg skal ikke her forsvare, eller diskutere den wahabistiske trosretningen, eller hvordan den utøves i saudiarabia. At det er elementer i denne retningen som bør diskuteres er det vel ikke så mange som bestrider(som det etter min mening også er i den lutherske), og at vi kan diskutere om hvorvidt vi synes det er greit at fundamentalistiske miljøer tilknyttet religion støtter bygging av religiøse bygg er greit. Dersom vi også diskuterer de kristenfundamentalistiske. Jeg mener bare at det må finnes grenser for hvordan man skal miste fotfeste og ta av hver gang vi snakker om muslimsk tro. Kanskje om en er utøvende muslim i Tromsø så burde en være skeptisk til å slippe disse kreftene inn i sin menighet, og kanskje burde kvinnene her kjenne sin besøkelsestid og komme mer på banen.. Men ærlig talt kristne venner, det er da ikke ny statreligion i Norge vi snakker om, og "folk flest"- som de kaller seg har nok ingenting å frykte..

Molly

En kontakt fra PH-miljøet i USA postet en melding på facebook om lille Molly på 6 år som "needed prayers"... Det lå en link til hennes caringbridge side... Jeg måtte lese. Hun falt om på skolen første skoledag, kom seg igjen Virket frisk, dro hjem og besvimte nok en gang hjemme dagen etter. Ble fraktet til sykehuset i all hast. Har fått diagnosen PH, har hatt hjertestans, har vært på hjerte-lunge maskin, har fått hjerneskade etter hjertestansen, ligger nå med kunstig lunge og venter på å bli sterk nok til transplantasjon.. Ingen vet hvilken tilstand hun egentlig er i etter hjerneskaden.. Selv med transplantasjon har hun dårlige fremtidsutsikter.. Historien er mildt sagt tragisk og på mange måter minner den meg om vår egen. Jeg kjenner til angsten og vakuumet hos familien, og jeg klarer ikke la være å følge med- selv om jeg egentlig ikke vil..Tankene om det var noe vi kunne gjort annerledes lurer i bakhodet igjen. Det at vi bestemte at hjerte lunge maskin ikke var et alternativ for Nikolas.. Ikke gjenopplivingsforsøk... Men heldigvis.. Når jeg kjenner etter så vet jeg at vi gjorde rett.. Han var for liten for transplantasjon.. På en måte er jeg glad Nikolas fikk være hjemme til siste stund, uten stress, mas, jag og frykt.. Ro og verdighet.. Jeg kjenner at det var det som var riktig, og at jeg er utrulig heldig som ikke sitter igjen og angrer på ting...Men mine tanker går til de som sitter der ved siden av sykesenga i Pittsbugh...

Kaffe

Når vinden pisker i tretoppene og regn og snø laver ned får en kose seg med de små tingene.. Som å kunne sette seg ned å riktig kooose seg med en kopp kaffe mens småen tar en lur. Nytt av en kopp som jeg har fått av verdens beste tenåring... En spontan hverdags-gave på hans første dag på jobben her tidligere i høst...Hvis det er noe jeg er stolt av her i livet mitt så er det ham...

Jeg rakk akkurat å hente siste rest av jordbær og broccoli fra hagen før snøen kom.De varme dagene de siste to ukene hadde gitt litt ekstra avling. I forgårs måtte jeg ut å dra purreløken opp av snøen... Hagesesongen er dermed definitivt over for i år...

3 år

Skulle vært tre år i dag lillegull.
Istedenfor kaker og selskap her hjemme blir det blomster og lys i hagen din...

Savner deg så, hver eneste dag, skatten min.. Hver eneste dag.

Tann titt tei

Adrian sin første tann titta fram i dag. Endelig. Skjønte noe var på gang alt forrige helg, og i gårkveld toppa det seg med skikkelig skriking og grining. Hjalp med dentinox og i dag kunne vi kjenne kanten stikke fram.. Skal bli "gøy" når den skal testes for bruk, tenker jeg...

En fødselsdag nærmer seg.

Jeg kjenner at det nærmer seg den dagen. Den dagen for 3 år siden. "Den lykkeligste dagen i mitt liv", som en ung- men nå nesten voksen tenåring skrev om... Den fine høstdagen da vår lille familie gikk fra å være tre til å bli fire.. En dag som begynte med sol og vakre farger og som snudde seg til usikkerhet og kaos iløpet av noen timer. Dagen som ble den vage begynnelsen på det som skulle bli en smertefull reise. Full av de beste minner og de verst tenkelige hendelser... En reise sammen med verdens nydeligste deiligste, mest fantastiske smilende og glade lille menneske. En reise som ble så altfor altfor kort...
Det nærmer seg den dagen for tre år siden..Den dagen som skulle blitt feiret med kake og krone i en familie på fem.. Og jeg kjenner følelsene sitter litt mer utpå huden. Tårene sitter løsere...
-og verden er et usikkert sted å være....

4mnd

Pupp til glede og besvær

Alle vordende og nybakte mødre overøses med informasjon om puppens fortreffelighet og ammingens velsignelse med tanke på babyens vel og ve. Der hersker vel i grunnen liten tvil om at morsmelk er det beste for barnet, all den tid det er sånn vi er ment å fungere fra naturens side.

Jeg ammet min 1.fødte til han var ett år, og kan ikke huske at jeg hadde noen som helst problemer med ammingen den gang da. Nikolas ammet jeg fram til den siste dagen, og ammehistorien der var en historie for seg selv. Vi gikk gjennom det som måtte være av utfordringer, tror jeg. Fra problemer med riktig sugeteknikk til brystvegring og blodige brystknopper med påfølgende ubeskrivelig vondt... Men jeg sto på. Der var ikke noe alternativ til pupp for Nikolas, hverken for hans del eller for min del, og vi fikk det til. Puppen var viktig på grunn av ernæring og ikke minst på grunn av den trygghet og trøst det gav når livet var vanskelig...

Fordi jeg hadde med meg den erfaringen jeg hadde når jeg fikk Adrian så jeg på meg selv som en slags "super-ammer" som kunne klare alt, og som aldri kom til å velge noe annet enn bryst til Adrian -om det bare var fysisk mulig å amme. Stor ble derfor overraskelsen da jeg ved første korsvei sto å tenkte at "dette orker jeg bare ikke". Plutselig hadde jeg full forståelse for alle de som valgte bort bryst og begynte med flaske. De som jeg alltid hadde tenkt at de gav opp for fort. Jeg hadde mest lyst å si at de hadde rett. Det beste var å velge noe annet. Alt mas og pes som det er med bryst. Ikke kan du spise hva du vil, du går rundt med dårlig samvittighet når babyen gråter, for du tenker; hva er det NÅ jeg har spist, ikke kan man drikke så mange kopper kaffe som man vil, ikke får man sove så mye man trenger, for far kan ikke gi pupp, ikke kan man være lenge borte fra hjemmet for maten må være i nærheten. Og i møte med omverdenen får man høre at dersom babyen gråter så er det fordi man 1: har spist noe som den ikke tåler, 2: har for lite melk, 3: har for mye melk/ gir mat for ofte osv. Dersom man da i tillegg sliter med teknikken og føler en ikke får det til. Ja, jeg sier ikke mer. plutselig skjønner jeg godt at mange av dagens kvinner ikke orker det styret med pupp.

Ammingen med Adrian har altså ikke gått like smertefritt som med den første, og tiltross for at den foreløpig ikke har nådd tilstandene med Nikolas så kjenner jeg at det å amme innimellom nesten gir flere utfordringer enn gleder. Det kjennes som der ikke finnes overskudd til å gå utfordringene i møte og tanken om at jeg ikke orker ligger til stadighet å lurer i overflaten. Årsaken til at jeg tenker slik er soleklar , men hvordan jeg skal komme over det er vanskeligere. Det gjør meg trist å tenke at jeg ikke skulle klare å gi også Adrian det beste, så jeg bruker mye energi på å motivere meg selv til å fortsette. Spørsmålet blir bare- hvor lenge...

Ammetåka

Ligger tykk her i huset om dagen.. Hadde en sedvanlig tur på butikken i går. Skulle KUN kjøpe sukker og brød, og klarer å komme hjem med en pose varer- men hverken brød eller sukker var å finne blant varene.. Så da måtte jeg ned på butikken igjen..

Det toppet seg imidlertid da vi var på babytreff og en av mødrene spurte hvor gammel Adrian er... "eeeh- tre og en halv måned- NEI- fire og en halv måned.eeeh- neeei, JA-fire og en halv..." Og det ble med det... Dama kikka bare rart på meg... Forståelig nok.

Gutten er altså tre og en halv måned gammel.. Pinlig!

Rocke-baby

Tidlig krøkes som god festivalgjenger skal bli.. Adrian og Mamma på Døgnvillfestival i Tromsø på Lørdag ettermiddag. Litt skeptisk til øreklokkene til å begynne med , men så ble det ganske bra og han smilte og hvinte mens vi danset til Lars Vaular..

Snille Pappa tok babysittinga på kvelden på strak arm så mamma kunne dra på konsert både torsdag, fredag og lørdag kveld. Det gjorde godt å være en del av samfunnet og gjøre "voksenting", selv om Adrian ikke syntes det var noe særlig å legge seg uten mamma. Det gikk da på et vis og ingen fikk varige men- håper jeg... Tuuusen takk kjære, - og snille tante som tok i et tak når desibelnivået der hjemme hadde gitt pappa "litt" hørselskade, supert :)

3mnd kontroll

Gutten begynner å bli stor. 65,6 cm og 7645gram...Skåret fint på alle tester:)Mamma og pappa sitt lille gull..

Stukket av vepsen??

Jeg lå på sengen i 2. etasje og gav Adrian mat da jeg hørte et skikkelig leven nede. Det var ett stykk hund som kom som et uvær inn verandadøra og opp loftstrappa. Når vi var ferdig med pupperiene så jeg at Diesel sto slukøret UNDER skrivebordet på gjesterommet- på loftet, ristet på hodet og siklet... Jeg regner med det var veps eller humle han hadde blitt bedre kjent med der ute... Han fikk ikke lov å være på gjesterommet og ble kommandert ut, hvorpå han på død og liv skulle inn på BADET i rommet ved siden av... Stakkars visste ikke hvor han skulle rømme for å komme seg unna de skumlingene der ute på verandaen.. Han fikk søke tilflukt i buret sitt, og der er han ennå. To timer senere. Tør visst ikke komme ut.. Ser ut til at det forøvrig går bra med ham. Ikke mer sikling og han er rolig, så det går vel greit, vil jeg tro. Er jo alltid litt usikkerhet knyttet til stikk i munnen, hvis det var der han ble stukket. Tror det var på ryggen, da, for han hadde en våt flekk der, sannsynligvis etter å ha slikket seg... Var ikke mye stor og tøff når det sto på, nei, Stakkar "liten", Hehe. Innimellom er han bare sååå soft... hehe

Forsømt

Det hjalp ikke å rase rundt som en gal i stua...
Mon tro om de legger merke til meg hvis jeg later som jeg er død, da.... hmmm

Dåpsdagen

Søndag ble Adrian døpt. Det var en perfekt dag for alle. Adrian sov på de riktige plassene og det virket som han taklet stresset og maset med masse folk og styr helt fint..

Møtte en hyggelig liten fyr her forleden...

Ny kattepine

Jeg fortalte tidligere om kattebesøket vi hadde i garasjen i vinter. Et stykk kattepus(omtalt i noe krassere ordelag) som hadde tilhold i garasje i to dager og som kvitterte med å pisse på diverse barnestoler og annet vi hadde der. Til STOR irritasjon.. Da jeg tok ned barnevogna her i vår fikk jeg identifisert krapylet. Den hadde etterlatt seg dotter med hvit og grå ullen pels.... Det var nok den samme som Diesel dro etter i full firsprang på vårparten, og som forsvant opp i et tre... (glis)

Nå har utysket vært på ferde igjen(kanskje er den på hevntokt??). Og hva ser jeg når jeg går en runde??? Krapylet har SPIST opp alle rosenkragene mine!!!! Først trodde jeg at det hadde vært SAU i hagen, men det var rart at sauene bare skulle ha spist opp en plantesort og ikke alt..Så jeg måtte spørre om det hadde vært noe dyr i hagen. Ja, sa Jim. Det hadde det vært. Et stykk ullen kvit katt med grå flekker... Jim og Diesel hadde observert den sittende i blomsterbedet mitt akkurat der skadene var verst... Er det MULIG??? Jim hadde vurdert å slippe Diesel løs, men heldigvis hadde han ikke gjort det, for da hadde det nok blitt mer skader... Sukk. Jeg blir frustrert. Plantene hadde jo vokst seg kjempestore og flotte og satt masse blomsterknopper..forb..... kattj.... grrrr

En sommerdag

Lørdag var sommeren på besøk her igjen.. 20 grader og sol gav muligheter for sommerantrekk. Adrian koser seg med bare legger.. Synd det bare varte en dag. I dag fosser regnet igjen , sukk. Trøsten er at temperaturen iallefall er tosifret. Om ikke annet...

Rose-krise

Mine 4 flotte roser som jeg plantet i fjor sommer ser stusselige ut. De var kommet så fint i gang etter den varme mai måneden vi hadde, men så ble de tatt av en overraskende frostnatt midt i juni. De frøs helt tilbake og måtte beskjæres og starte på nytt. At hele juni måned har vært iskald har gjort at de nå 8 juli kun står med "museører". Jeg frykter at de med den sene starten ikke vil klare vinteren og må byttes ut neste sommer:(
Ulike hjelpetiltak har blitt vurdert; ekstra gjødsel for å få de i gang, "drivhus" osv, men tenker at jeg er for sent ute. Skulle kanskje trådt til tidligere, men alt som skulle vært gjort har jo gått i små-små steg her i huset i år... Samtidig som tida har flydd avgårde...jaja. vi får se hva som skjer i løpet av sommeren...

Ser du mamma

Ser du mamma hvor fin jeg er.
Ser du at jeg vokser som en rakett
Ser du at jeg smiler og ler
At jeg kan ligge på maven å se meg omkring
-allerede

Ser du mamma hvor jeg følger med
Ser du at jeg liksom- løper langt inn i skogen
At du kan tøyse og tulle så jeg begynner å le
-allerede

Ser du mamma hvor fin jeg er
At jeg er frisk som en fisk
Du trenger ikke være redd...

Mammaen min
Det feiler meg jo ingenting.

Missekonkurranse

Fra Nikolas my angel

Miss Weed tidligere også kjent som miss geitrams fra i høst er med i en missekonkurranse på .
Konkurransen er knallhard i disse missekonkurransene selv om de arrangeres hver måned, så ønsk henne lykke til
:D

6 ukers kontroll

Kontrollen gikk fint. 6035 gram og 60 cm lang. Adrian fikk de beste skussmål fra helsesøster og gjorde sitt beste med å sjarmere med smil og småprat. Doktoren mente gutten måtte være glad i mat, og sa at dersom Adrian hadde alvorlig hjertefeil så ville han bli svært så overrasket. Og mor og far var rett så stolte over lille gullet..

By-turen

Så har vi vært på sykehuset på kontroll... Det var merkelig å sitte der på venterommet på poliklinikken å kjenne alle luktene og lydene fra turene med Nikolas. Man skulle kanskje tro at det var en dårlig opplevelse nå i ettertid å oppleve det igjen. Men på en underlig måte gav det en slags god følelse av noe kjent, samtidig som minnene om det som ikke lenger er gjorde meg trist... Poliklinikken er ikke noe jeg forbinder med den mest trasige delen av Nikolas sitt liv. Poliklinikk-besøkene var nesten alltid preget av litt spenning, håp, forventning og hyggelige samtaler med legen, samtidig med hotell-besøk. Litt positiv, faktisk...

Denne gangen føltes turen nesten litt bortkastet.. Iallefall følte jeg meg like lite klok når vi dro derfra som når vi kom... Vi dro dit for å få gjort en ultralyd-undersøkelse av hjertet til Adrian. Mest for min del selvfølgelig.. Men Adrian nektet å samarbeide og hyl-gråt under hele undersøkelsen. Så legen fikk ikke sett skikkelig på hjertet hans. Han var for urolig til at legen kunne gjøre noen av de undersøkelsene han behøvde for å kunne si om alt var i skjønneste orden eller ikke.. Samtalen med legen hjalp meg heller ikke til å rydde bekymringene av veien. Jeg fortalte jeg hadde hatt nærmest panikk for pustefrekvensen hans de første 14 dagene, og var bekymret for at han hadde så mye lyder når han pustet, særlig på ut-pust... Legen smilte overbærende og sa ikke noe på det, og jeg kjente jeg savnet "legen vår" noe så innmari og skulle ønske han kunne kommet fra Melbourne sporenstreks kun for oss... Iallefall; han vi var hos spurte om Adrian ble sliten av å spise, noe som var vanlig for hjertebarn(det ble ikke Nikolas), han sa at barnet så sunt og friskt ut(det visste vi jo), at han ikke hadde forstørret lever som kunne vært tegn på hjertesvikt(det hadde ikke Nikolas heller før antakelig helt på slutten) og det lille han så av hjertet så normalt ut. Det ble gjort en saturasjons-måling som viste like mye 92 som 98(men som pleieren konkluderte med var normal)......Legen ville ikke gjøre noe mer for å forsøke å få undersøkt Adrian, i og med at han virket fin og frisk... Så da dro vi hjem igjen, da. Og jeg må bare forsøke å leve livet som normalt og stikke alle bekymringene i den svarte sekken og håpe den ikke blir full noen gang... For alt er jo sikkert i orden osv osv... SUKK...

Lille storebror

I dag har tankene mine vært hos Nikolas hele dagen... Jeg vet ikke riktig hvorfor det ble sånn i dag. Rett etter at jeg våknet følte jeg veldig for å sysle litt med bildene som ennå ligger i en boks og venter på å bli lagt inn i album. Vi har over 1000 bilder av Nikolas og jeg har kommet til august 08. Da fikk vi speilreflekskameraet og bildemengden eksploderte. Jeg klarer liksom ikke bestemme hvilke bilder som skal inn i hvilke album, for det er ikke plass til alle i scrap-albumene. Noen må rett og slett inn i flip-album, og det er helt umulig å velge. Kvaliteten er jo like god på alle bildene. I alle fall så syslet jeg litt med det på morgenkvisten, og det brakte med seg masse minner. Gode og såre minner om det som var, og lengselen etter en liten gutt som skulle vært sammen med oss og klemt og tynt sin lillebror som bare en to åring kan... Og det brakte med seg erkjennelsen om at ingenting ble som det var ment og slik jeg hadde sett for meg og tenkt at det skulle være. Tanken og ideen om å bringe flere barn inn i familien slik at barnet mitt fikk søsken blir møtt med uttalelser (som antakelig er riktige og reelle, men som likevel er like triste) om at vi nå har og vil ha oppdratt to "enebarn". Da Nikolas ble født tenkte jeg at jeg ville ha flere barn slik at han fikk ha søsken på "egen alder også", tanker som brast...

Disse utfordringene har jeg sett for meg på forhånd og vært forberedt på. De er uansett like vanskelige og vonde, og vil være der for alltid. For uansett hvor mange barn jeg måtte få eller ikke få så vil der alltid være en for lite...

Stoor gutt

I dag hadde vi hjemmebesøk av helsesøster. Adrian hadde lagt på seg masse og veier nå 4770 gram. Ikke så værst vektøkning på to uker, vil jeg si:) Alt så visstnok fint og bra ut. Vi fikk snakket litt og ble enige om at vi ønsket en time på UNN for sjekk av hjertet. Ikke fordi vi tror at noe er galt, men mer for å kunne legge noen bekymringer til side. Kontrollen etter fødselen var ikke riktig slik jeg hadde sett for meg at det ville være, og var ikke mer omfattende enn en vanlig 3 dagers kontroll. Så jeg har kjent litt på usikkerheten etter at vi kom hjem, og realitetene som var med Nikolas og hans helsetilstand. Vi ble jo og sendt hjem med ord om at alt var bra... Og med oss nå har jeg vissheten om at det som Nikolas hadde sannsynligvis ikke vil kunne bli oppdaget på en vanlig 3 dagers kontroll..Mange lever hele livet og dør av sykdommen før den blir oppdaget. Legen sa vi ikke skulle sykeliggjøre, og at det var en grunn til å ikke gjøre omfattende undersøkelser der og da når alt så bra ut. Da hørtes det logisk ut, men i ettertid har jeg tenkt at det er viktig å friskgjøre, for min egen del... Og at det er det en slik kontroll vil handle om for meg. Å luke bort bekymringer som eventuelt ikke har noe for seg.. Jeg trenger å bygge opp en trygghet rundt Adrian sin helsetilstand slik at jeg kan våge å tenke fremtidstanker og ikke bare leve i nuet...Og for å få til det trenger jeg litt hjelp av legene..

Sommertid er hagetid

Sommeren har kommet tidlig her nord, og vi er seint ute med det meste her i gården... Selvsagt og desverre.. Til sammenligning med naboenes så tomta vår ut som en gedigen slagmark når vi kom hjem. Min kjære tenåring hadde gjort en fantastisk fin jobb i drivhuset de tre-fire ukene vi gikk å trødde i Tromsø. Ingenting svinn.. Alt så helt topp ut. Han er så flink at:) Enkelte ting hadde selvsagt vokst over evne og hadde behov for å bli skåret tilbake en del, men det var ingenting han kunne gjort med det. Varmen hadde skylda og det krevdes større arbeidsinnsats for å bøte på det. Noe han også hjalp meg med. Tror det var da jeg dro på meg en infeksjon, da jeg var i drivhuset og pekte på hvor og hva han skulle gjøre.. Ikke så mye som skulle til liksom. Ennå jeg hadde masse klær på:/ jaja.. Nå har jeg knasket penicillin i 5 dager så i dag har jeg hatt en ny runde i drivhuset. Det bare MÅTTE gjøres.Tenåringen hjalp meg i dag og. Agurken og paprikaen trengte nye potter, det begynte å nærme seg krise for dem... Tomaten trenger også mer jord, men jeg må ta det litt etappevis, og får ta det utover uka.
Tok en runde i hagen. Har grovryddet tre av blomsterbedene i helga og det ser ut til at svært mye av det jeg hadde der har dødd i løpet av vinteren. Selvsagt- når jeg hadde beregnet at alt skulle få vokse seg skikkelig til denne sommeren, og bare legge til en og annen sommerblomst.. JAja... Murphys lov...
Det blir som det blir. Hagen blir nok ikke helt på høyden i år, men det blir vel ikke så værst allikevel.. Bare jeg får dumpa den hel-døde busken som står å pryder trappa vår, og som har stådd der noen måneder nå så blir det så bra så.. grøss.. Og jeg skal liksom være blomstermenneske... Hehe!

Øystein Sunde - Bleieskiftarbeider

Hei

Lille skatt

Født kl 14.42
3860 gram og 51 cm.
En finfin gutt med masse mørkt krøllet hår..

17.mai i Tromsø

Sommer i Nord

Det har vært noen flotte dager her nord nå. 15-20 grader sol og nesten vindstille. Utekaffe og solings. I dag tok vi turen til Telegrafbukta å kikka på alle menneskene. Der var et yrende liv med unger som badet(av alle ting), grilling og soling.. Diesel var med på familietur. Må ha han med litt så "barnevakten" får litt avlastning(han begynte å teste tolmodigheten deres litt) og slik at han ikke tror han er blitt omplassert igjen.. Var veldig greit å se at han ikke var den med dårligst manerer blandt alle de firbente. Bortsett fra at det var forferdelig mye deilige dufter etter veien så var han eksemplarisk mens vi satt å hadde pause.. Snille gutten..

Tålmodighet er en dyd

Tålmodighet er en dyd, sies det... Det har jeg fått kjenne på den siste tiden. De to siste ukene før jeg gikk ut i permisjon tenkte jeg at dette kunne aldri vare så lenge. Mengden og kraften på kynnerne samt at det kjentes som han nesten allerede var på vei ut gjorde at det virket umulig å se for seg at han skulle holdes der inne helt fram til terminen. 1.mai trodde jeg tilogmed at det var på gang... Men så feil kan man altså ta. De siste to ukene har vært svært så rolige på det området. Kynnerne har avtatt betydelig og han presser ikke på for å komme seg ut lenger, og der er ingenting mer som tyder på at dette skal være over snart. Så da får de vel rett alle de som sa at dette ble et 17.mai barn... Eller pinsebarn for den del.. Gru... Jeg sliter veldig med motivasjonen og kjenner at dette er mer en gjennomsnittlig krevende. Jeg har mest lyst til å snu ryggen til å si at jeg ikke gidder det mer. Overlate det hele til noen andre og bare si at dette får dere ta dere av; for jeg har ikke tenkt å være med på det mer... "I wash my hands of this..." Men så enkelt er det da ikke..

venteventevente

Så har vi intatt Tromsø på ubestemt tid. Foreløpig har vi fått hotell til onsdag.. I dag har vi vært på unn til kontroll. Alt så fint og normalt ut; hjerterytme, bevegelser, forstervannsmengde og flow i gjennom navelstrengen. Størrelsen ble estimert til norsk standard. Så da skulle det ikke være noe grunn til bekymring... Visstnok..
Jeg har forsøkt å trø så mye rundt i byen som jeg klarte i dag.. Og, for å si det mildt.. Det var ikke mye. Det ble noen rare lett måpende blikk...Man skulle tro de ikke hadde sett gravide damer før. Men kanskje ikke i min størrelse... For å si det sånn; jeg forstår de som "gjemmer seg" hjemme de siste ukene og dagene. Det er ikke så kjempegøy når folk stirrer... På venterommet på sykehuset i dag ble jeg nesten litt provosert. Det kom inn en dame som var ommentrent så sprekkeferdig som meg og satte seg. Noen minutter senere kom det en annen dame inn sammen med sin mor og satte seg ved siden av. Hun kikket på denne høygravide damen og utbryter høyt " gurimalla, har du tre stykker der inne...??" Denne sprekkeferdige damen kikker ned og rister på hodet. Jeg så at dette var ikke noe hun syntes var morsomt i det hele tatt. Hun unnskylder seg med at det nok ikke er så lenge igjen, kanskje bare noen timer... Hun kikker bort på meg for å få litt forståelse og medlidenhet... Hvorfor er det sånn at enkelte mennesker tror de kan tillate seg å si hva de vil til en dame som er gravid. Og dette var endatil en "medsøster" som skulle til sin 18ukers kontroll(så det ut som)Når man går rundt og veier halvparten av en blåhval uten å kunne være i stand til å gjøre noe med det, man er sliten trett og føler seg ikke akkurat som miss universe; hvorfor er det da sånn at folk tror det er ålreit å trø det inn i ansiktet på damene at de synes de er digre og at det da ikke ser bra ut... Det hjelper ikke at de forsøker å kamuflere fornærmelsene bak latter og en fleipende tone. Ordene og meningene er de samme... Ville de sagt det samme til en som bare er overvektig, kanskje?? Neppe. Jeg kjente det på meg da jeg var med Nikolas, at jeg syntes enkelte var litt vel uomtenksomme og frekke, og det hendte faktisk at jeg sa i fra når jeg syntes folk oppførte seg for dårlig. Til deres store forskrekkelse. Denne gangen har jeg latt folk ture på som de vil. Jeg har liksom ikkke brydd meg så mye.. Jeg angret da jeg hadde gått fra venterommet, at jeg ikke ga min verbale støtte til den høygravide som var i samme båt som meg. Men noen ganger velger man jo å være "veloppdragen" og ikke blande seg inn. Jeg forsøker å unnskylde de uomtenksomme med at det er de med lavest selvfølelse som er styggest mot de svake.. Men ikke om jeg vet. Heldigvis er de fleste mennesker greie og høflige og vet at sånn oppfører man seg bare ikke...

1. Mai

Arbeidernes internasjonale kamp og festdag.
Feiret for første gang i Norge i 1890, 120 år siden

I solidaritet med alle de i verden som ennå kjemper for ting som vi i Norge tar som en selvfølge. Det handler om menneskerettigheter og arbeidsrettigheter.

I visshet om at alt det vi har i dag i Norge ikke automatisk vil bestå om vi ikke alltid passer på og er engasjerte. Normert arbeidstid, ferie, sykelønn, lønnsøkninger og overtidsbestemmelser er ikke noe menneskerett, og der er krefter i norges land, med mange stemmer, som ønsker at våre rettigheter som arbeidstakere skal lempes på .

Derfor feirer jeg 1.mai, og derfor vifter jeg den røde fane.

Rødt som blod for det betyr kamp.
Rødt som skarlagen for det skal bety seier og festivitas
Rødt for internasjonalismen i arbeiderbevegelsen og solidaritet.

Gratulerer med dagen!

Vips så var det vinter igjen

Det går smått med våren her oppe. Snøsmeltinga har gått saaaakte. Det er betydelig mer snø på tomta vår i år enn det var i fjor på denne tiden. Så når snøen igjen laver ned dag etter dag, så hjelper det liksom ikke så veldig mye på vår og sommerstemninga.Heldigvis dumpa et nytt nummer av Norsk hagetidend ned i postkassen så jeg kan drømme meg litt bort i snøføyka. Også er jeg glad jeg har drivhuset der det spirer og gror til tross for vinteren uttafor. Men også der går det smått. I fjor viste de første blomstene seg i begynnelsen av mai. Men ingen av de jeg har der i år vil vise blomster på en god stund..Det har jo heller ikke vært meningen.. Alt er nå sådd som skal sås inne. Blomstererter, sukkererter, blomkarse og ringblomster ble sådd i dag. Alt som skal prikles er priklet, paprikaen fikk litt større potter i dag og tomaten skal flytte over i ennå større potter- i morgen. Jeg trenger hjelp for å få de i de riktige bøttene de skal stå i, for det er "litt" problematisk å stå bøyd for å få det til, og jordsekken er for tung til at jeg klarer å løfte den i riktig høyde... så.. hrmf...Hater å være så avhengig av andre.. Men da skal alt være klart for å reise bort noen dager.. (eller uker...)Og alt skal overlates til tenåringen å stelle og ta vare på. gru.. spenningen blir stor for å se hva som overlever.. litt svinn må man vel regne med, men jeg håper det skal gå greit, og at vi ikke blir så lenge borte...

Inne- lek

Innimellom er det bare sååååååååå kjedelig hjemme, og da er det deilig å være to....



















Helt til mor og far kommer å ødelegger hele moroa med å knurre og "ordne opp" -bare fordi det skvetter litt bord og stoler...

Lengter etter sommeren

Nå går vi inn i det som jeg tenker er den desidert "verste" tida på året her nord. Våren. Det som alle andre betegner som tiden når det begynner å spire å gro. Joda, det er jo fint når sola skinner, varmegradene stiger og snøen tiner og forsvinner. Det som gjør det til den verste tida er alle dagene som følger tett etter solskinnsdagene og som er fylte av snø, vind og kuldegrader. Akkurat når du føler at tela begynner å slippe taket i deg så kommer det en uke med snø og drittvær og bakken dekkes av flere centimeter av snø igjen... Og det føles som en er rykket tilbake til start. Samtidig ser en bilder sørfra med grønne plener, og trær og mennesker som soler seg og tar sine første vår-bad. Da kjenner jeg på kroppen at jeg ikke helt skjønner hvorfor jeg bor her oppe.. Jeg har sagt at den dagen iberiaskogsneglene og flåtten inntar lokalområdene her da flytter jeg, for da er det ikke lenger noen grunn til å bli værende...
Jaja. Den som lever får se, pleier de å si , de gamle... Inntil videre så får man bare holde seg fast og kikke litt på vår og sommerbilder fra i fjor...

Fra hagevandring 090809

Fra hagevandring 090809

Fra hagevandring 090809

Når det nermer seg

Den siste tida har det vært kort vei til det tunge og vanskelige.Savnet og sorgen. Det er nå 5 uker igjen til termindato. Dagen nærmer seg og det er ikke mulig å vente særlig lengre med forberedelsene. Ting må jo nesten være i orden når dagen kommer, når den lille skal komme. Det er vanskelig. De siste 8 månedene har vært litt som i et slags vakum. Jeg har balansert mellom nåtiden og fortiden og fremtiden og det å forholde meg til realitetene og tingenes tilstand. Jeg har på en måte følt en slags misunnelse ovenfor alle de som kan leve i en verden uten realitetene så tett. Så uforskammet uvitende og med dertil uforbeholdent "halleluja- holdning" til livet.. Jeg føler irritasjon og blir fordømmende ovenfor disse holdningene, og ser nesten nedlatende på de, uten at det er det jeg vil. Selv om jeg forsøker å la det være, så slipper jeg ikke unna.. Og jeg blir skamfull, fordi jeg vet hvorfor det er sånn, og at det ikke er de andres feil. Det er meg det er noe galt med... Erkjennelsen skal bringe meg videre...

Men nå nærmer dagen seg. Jeg kjenner at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg. Jeg våger ennå ikke glede meg skikkelig, for sist jeg slapp gleden løs så ble det begynnelsen på slutten. Bare at jeg ikke visste det før en sund senere. Samtidig sparker den lille som en kjempe og sier klart fra at han er her og på vei. Det, sammen med fysikken lar meg ikke glemme hva som står for døra.. Det å dra fram alle baby-tingene igjen gjør at alle minnene og følelsene fra da Nikolas ble født kommer tilbake. Det er sårt og trist. Når jeg går forbi bildene av ham så smiler han ekstra bredt til meg, jeg formelig hører latteren hans boble ut av bildene og jeg savner ham så uendelig uendelig mye. Alt blir så skrekkelig vanskelig... Alle forventer at alt skal være glede og fremtidshåp, så er fortiden ennå så nær og altoverskyggende, og jeg tenker at ... ja, men det er jo ikke så lenge siden... tre år, sier de det tar.. Og jeg lurer på om jeg burde ventet lenger, om jeg er klar, om jeg vil klare det og hva som egentlig vil komme når dagen er her... Samtidig vet jeg at det var rett, at jeg gleder meg til å treffe ham og holde ham...Om jeg tillater meg og våger å kjenne på følelsene... Og jeg må innse og akseptere at gleden og sorgen vil gå hånd i hånd lenge lenge ennå...

Vanskelige tema

Jeg støter til stadighet på problemet "hvor mange barn har du?"Jeg føler nå at det går greit å svare at jeg har to og bare la det være med det, uten videre forklaringer. Stort sett går det greit. Så også sist kveld, der et møte med en svært lystig dame og en hyggelig festlig mann også bragte dette spørsmålet på banen. Men når man sitter til bords med folk man ikke kjenner og barn er tema så er vel de påfølgende spørsmålene uunngåelige.. Det går greit det, og.-for meg. Men dessverre er det jo ikke alle de man møter som takler det like bra. I går ble det veldig tydelig i det de påfølgende spørsmålene: "hva heter de" og "hvor gamle er de" endret stemningen rundt bordet merkbart. Det var plutselig ikke et lystig selskap men et voksent seriøst et der noen trakk seg tilbake og følte de ikke helt visste hva de skulle si mer.. Trist, men sånn er vel realiteten , antar jeg... Men jeg kan jo ikke like gjerne begynne å late som og lyve heller, bare for å holde stemninga oppe- selv om det avogtil virker fristende... Velvel.. "Sånn går nu dagan.." som vi sier her oppe...

Divhus-vår

Nå har jeg fått varme i drivhuset og har satt georginene og gladiolene i jorda. Tomaten og paprikaen er kommet i gang og tre- fire sorter sommerblomster er sådd... Våren er herved i gang her i huset og... De grønne gladiolene viste sine spirer i løpet av noen dager etter de kom i jorda. Det er nå 3.våren de settes i jorda, og løkene er ca dobbelt så store som da jeg kjøpte de. Blir spennende å se hvordan de blir utover sommeren. De fleste georginene mine så ut til å ha klart seg over vinteren. De største måtte jeg dele og får forhåpentligvis noen å gi/bytte også i år. Alltid spennende med overvintringene å se hvilke som klarer seg og hvilke som ikke klarer seg. Sånn alt i alt kan jeg si at de knollene jeg har bestilt fra zimtrade ser ut til å ha klart seg greit, mens de andre fra bakker og hageglede ikke har overlevd overvintringene. Kvaliteten på knollene om høsten har vært merkbart forskjellig og dermed også overvintringsevnen. Om det har vært tilfeldig vet jeg ikke men det er iallefall min erfaring de to vintrene jeg har forsøkt overvintring av knoller.

Neste på "hageplanen" er å så noen flere sommerblomster og snart også agurk.. Puh. Håper jeg får noen til å kikke etter drivhuset når mai måned melder seg... Kan jo ikke være uten blomster bare på grunn av noen utilgjengelige uker i mai???!!

Potte om phalaeanopsis

Det var dags for å gi noen av phalaeanopsisene mine nye krukker. Et par av de hadde rett og slett fått for dårlig stell i vinter så mange av røttene i krukka var blitt dårlige og de hadde utviklet tilsvarende mange nye luftrøtter. I tillegg har jeg litt for mange nesten helt likedanne og har egentlig ikke plass til alle i vinduene. Så da bestemte jeg meg for å plante tre av de i samme glasskrukke for å ha de på "skjenken".
Jeg begynte med å ta alle ut av krukkene sine, fjerne gammel bark og jord og klippe bort alle røttene som så visne og døde ut. Phalaeanopsis har seige nerver inni røttene, selv inni de som er visne, så saks eller andre skarpe redskaper er det eneste som nytter. Klipp helt inn til de friske røttene. Dette stimulerer plantene til ny rotvekst.. Så var det bare å forsøke å få plassert de inni den nye skåla. Jeg har valgt en vanlig glass-skål uten hull i bunnen. Jeg aner ikke hvordan de vil komme til å trives. Jeg ser at det kan bli utfordrende å få til å vanne "etter boka", iallefall nå til å begynne med til de har fått satt seg skikkelig, men jeg håper det skal gå bra. Jeg må jo helle vannet ut igjen ved å helle skåla nesten opp ned, så det er vel mulig det blir litt søl nå til å begynne med med bark som faller ut under vanninga, menmen. Det får stå sin prøve. Syns iallefall det ble nokså dekorativt med tre i en skål.. Så får vi se om de vil trives der..

Påske

Påskestemning med påskeblomster. Finnes ikke bedre elementer for å pynte til høytidene enn blomster. Og påskeblomsten over alle påskeblomster er for meg påskeliljene. Her i snitt-utgave.. Og, ikke kjøp de billig-billige små rare buntene. En bunt med skikkelige påskeliljer som faktisk springer ut og stråler gir valuta for pengene. Påskeliljer er de eneste snittblomstene jeg vet om som helst må få stå i en vase for seg selv. På grunn av plantesaften som siver ut fra påskeliljene så tar de repern på sine kamerater hvis de blir plassert i samme vase.. Jada.. der er små "knep" for å bøte på problemet, men de virker vel så-der passe bra.. Påskeliljene er allikevel finest alene, syns nå jeg...

Mannen freste vei til drivhuset mitt i dag, så nå skal jeg ut å se om det kanskje snart blir dags å ordne klart til å fyre i gang. Tror- eller håper- den verste kulda har gitt seg for i år...

It must be loooooove

Tuuuusen takk for at jeg som er SÅ liten og søt og snill bissevovv får ligge på fanget... smask!
































Alt i orden...













Men vi må visst gjøre plass til en til...