3 mnd

I dag er det tre måneder siden jeg holdt min lille engel for siste gang..
Den siste uka har vært skikkelig tung og vanskelig, og det kjennes ikke ut som der er lys i sikte... Det gikk jo nokså bra en stund,følte jeg. Så har det liksom ballet på seg etter Oslo-turen.. Jeg forsøker å leve som "normalt", men jeg har ikke klart å finne tilbake igjen til der jeg var. Jeg kan godt forstå at mennesker kan dø av sorg, uten noen annen tilsynelatende årsak.. Ikke det at jeg tror at jeg kommer til å dø av dette, da. Jeg er da sterkere enn det, men jeg kan forstå at det går an. Tenker tilbake på hvordan det var de første dagene etter at han døde. At jeg nesten ikke klarte å puste. Det var ikke det at jeg ikke ville, eller at jeg ikke klarte å trekke pusten. Det var mer som at refleksene ikke fungerte. Det kunne gå flere minutt mellom hvert åndedrag.. Jeg som ikke klarer å holde pusten et halvt minutt engang når jeg går inn for det. Det var en merkelig opplevelse... Og at det fortsatt er så fysisk.. En ting er smertene i magen og hjertet når minnene og savnet er som sterkest. Noe annet er det med følelsen av å bære på noe som veier enormt mye.. Og da snakker jeg ikke om det mentale, men om noe rent fysisk.. Noen ganger kjennes det som jeg har gått milesvis og båret mange kilo , for jeg føler meg så sliten at jeg rett og slett ikke orker gå til naboen engang... Psykosomatiske lidelser blir med ett veldig forståelig...

Heldigvis er ikke alle dager like slitsomme. Og en dag skinner vel sola igjen, selv om skyene er veldig tunge akkurat nå...