Årets første

Tok årets første Ludefjell -tur i kveld.. UGH. En av tingene jeg liker minst med Nordreisa er terrenget her.. Vel er det fint å se på, og fin utsikt på toppene og alt det der. Men jeg må låne et uttrykk fra en tidligere nabo som delte mitt syn- mon tro om det var derfor han flyttet?: "jeg liker å bli sliten langsomt". Sånn sett passer Finnmark med Klubbukt og omegn meg ypperlig. Der kan man gå i timesvis uten å være i fare for å drepe seg selv, og man kan få lov å bli sliten langsomt og dermed nyte turen. Her på Storslett er det 100 meter fram og så 400 meter rett opp..Forferdelig plagsomt å være nødt til å kaste seg rett på klatring når man er kald, og alt bare blir vondt og jævli... Jeg har funnet en plass her i nærområdet hvor stigningen er litt snillere, og der trafikken er lavere enn "autostradaen" opp her. Ennå ligger snøen for tykk, så jeg må ta til takke med autostradaen enn så lenge. Liker ikke helt det her varde- maset som har forårsaket en meterbred vei opp lia. På toppen av fjellet står det to stein varder som alle skal opp til minst to ganger i døgnet, og de konkurrerer om å gå flest ganger i løpet av en sesong.. Dermed blir det vanvittig med trafikk og slitasje på naturen akkurat i dette området. Fint for de som liker sånt, og fint for de som trenger en slik motivasjon til å gå på tur. Bevares. Men det passer ikke for meg. Alt maset ødelegger liksom naturopplevelsen, synes jeg. Så derfor går jeg min egen vei når jeg kan og når jeg føler for det. En av grunnene til at jeg bor her i gokk er jo nettopp muligheten til å gå i urørt natur og nyte roen og kunne ta fri fra alle menneskene når jeg trenger det. Når jeg vil være sosial så går jeg i byen eller på kafe eller noe sånt... Når jeg går i marka vil jeg nyte naturen og naturopplevelsen. Det er ikke det at jeg er en einstøing. Går jo gjerne på tur sammen med andre og, men alt til sin tid. Det er så mye mas og jag i samfunnet, føler jeg. Konkurransen preger alle andre deler av livet. Jeg synes ikke den hører hjemme i naturopplevelsen. Ikke hos meg. Noen ganger trenger jeg litt "fri" fra mas og jag. Jeg trenger å få lov til å være bare meg uten noen form for forventing eller krav. Uten å behøve å ta hensyn og leve opp til andre menneskers normer og regler.. Når man er alene i naturen får man virkelig muligheten til å hente den energien som naturen kan gi, og man kan prompe uten hemninger om man føler for det, gråte ut sine frustrasjoner om man vil eller bare sitte helt musestille å kikke på fuglene og lytte på stillheten... "Det e førshta livet, det..." som "mannen" ville sagt..

(Bildene er tatt i høst fra det som kalles Lundefjellet på folkemunne, men som på kartet heter Båt fjellet. Det øverste viser Storsteet, Kildalen og Reisaelva som slynger seg, det nederste viser Reisaelvas utløp og Reisafjorden )