NAV hellvete

Unnskyld språkbruken. Men NAV er et rent lokalt HÆLLVETE. For å si det mildt.. Iallefall har det vært det for meg. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange henvendelser jeg har gjort til NAV etter at Nikolas døde. For ikke å snakke om før han døde.. Frem og tilbake. Jeg føler vel at NAV ikke har respekt for brukerne sine når de ikke klare å ta tak i ting og ordne opp i kaoset som råder. 3 måneder har jeg vært tolmodig, og det eneste jeg kan si er at ting er ennå mer kaotisk i NAV nå enn før jul. Det er iallefall tre vetak fra NAV som vi ikke har fått skriftlig svar på. Med tre ulike saksbehandlingskontorer og to ulike datasystemer er det vel ikke mer å vente. I tillegg kan en vel si at mangelen på ledelse her nede på kontoret har vært merkbar.. Jeg føler at alt som skjer er et resultat av det jeg foretar meg. Ingen opplyser meg om noe som helst med mindre jeg spør om ting direkte, det finnes ingenting skriftlig om hvilke rettigheter jeg har. Jeg finner ikke noe informasjon på nettet om de tingene jeg lurer på og det er en enveiskommunikasjon her uten sidestykke. Jeg føler det er litt som en hemmelig eske som jeg må lure informasjon ut av, og det er skrekkelig langt inn. Dersom jeg ikke spør om det selv, så får jeg heller ingenting. Har jeg forstått å spørre om alt? Og har jeg spurt tilstrekkelig mange nok ganger til at spørsmålet kommer inn til kjernen, der informasjonen ligger? Og hvilke skatter finnes i esken som jeg ikke forstår å spørre om??




Uka etter begravelsen tok jeg kontakt med det lokale trygdekontoret for å gi beskjed om at Nikolas var død, og for å høre hvilke rettigheter jeg hadde, hvordan det ble med hjelpestønaden som vi hadde inne søknad om, og for å melde fra om at vi kanskje ikke skulle ha kontantstøtte og barnetrygd lenger. Personen i telefonen sa at dette kunne han ikke så mye om men skulle legge beskjed til rette vedkommende som skulle ta kontakt med meg.. Vel. Jeg ventet bortimot to uker uten å høre noe og måtte ringe opp på nytt. Ble da satt over til dette vedkommende som skulle fått beskjed, og som ikke hadde hørt noe som helst. Så da måtte jeg spørre på nytt. De hadde jo fått beskjed om at Nikolas var død, så alt det skulle jeg ikke behøve å tenke mer på. Hjelpestønadssøknaden vår viste seg å være behandlet, fant han ut. Jeg fikk referert vedtaket, og vi fant ut at vedtaket sikkert var på vei til oss. Burde i allefall det i og med at det var fattet ti dager tidligere. Jeg har ennå ikke fått noe vedtak i posten, for å si det sånn. Måtte jo dra ned på kontoret her for å hente utskrift av vedtaket. Vel. Vi hadde et møte der jeg nok en gang sa at jeg ville de måtte se på barnetrygd og kontantstøtten som jeg fortsatt fikk, jeg spurte hvordan det var med sykemelding og min jobbsituasjon og jeg fikk hjelp til hvordan jeg skulle skrive klagen på hjelpestønaden. Jeg hadde heller ikke fått svar på pleiepengesøknaden som lå inne, så dette skulle han også undersøke. Han skulle gi meg beskjed om hva han fant ut. Noen dager etterpå får jeg sannelig nok en kontantstøtte utbetalt.. Og jeg må igjen ringe ned å si i fra. Begynner å bli redd nå for at jeg skal bli tatt for svindelforsøk. Jada. Det skal selvsagt fikses. Jeg må også selv ringe og ta kontakt for å høre svarene på de andre tingene han skulle finne ut. Pleiepengesøknaden var henlagt(?!), uten at jeg hadde fått noe brev. Han skulle gi beskjed om at jeg skulle ha skriftlig begrunnelse for vedtaket. Har ikke hørt noe ennå...Så får jeg hjelpestønadsutbetalingen. Den stemmer da selvsagt heller ikke med den summen som er oppgitt i svarbrevet, den er for høy. Jeg må ringe IGJEN til Nav å spørre, hvorpå det kan virke som at også saksbehandleren lokalt er lei og svarer at det får bare være, det får de ordne når klagen er behandlet....? OK. Nok et "svindelforsøk"? Det går noen dager, så får jeg barnetrygd.. Igjen får jeg også for Nikolas. Nå ringer jeg og sier at jeg ikke kommer til å gi beskjed flere ganger og at alt som kommer av penger på min konto fra NAV, rettmessig eller ikke vil bli brukt opp fort som FAN, for nå er jeg møkkehakkelei av dette. For snart to uker siden var jeg nede på kontoret og leverte det jeg trodde skulle være tilstrekkelig dokumentasjon for å få sykepenger. Fredag hadde jeg fått brev fra NAV Tromsø om at det var noe som ikke var utfylt riktig på sykemeldingen min. Jeg dro ned på Mandag for å levere og stakk hodet innom saksbehandleren for å høre om alt var greit. Så langt vel.. Når jeg kommer hjem har jeg fått et nytt brev fra nav Tromsø. De manglet noe informasjon. Den info som jeg angivelig hadde levert for snart to uker siden. Jeg klarer rett og slett ikke mer.
Når jeg ringte de i dag så var jeg vel ikke akkurat så veldig tålmodig. Hun som tok telefonen kunne jo selvsagt ikke svare på det jeg spurte om, og sa hun skulle finne ut av det og ringe tilbake. Klok av skade sa jeg at jeg ville vite når jeg kunne forvente å få beskjed. Damen gikk rett i forsvar hun. Hørte nok at jeg var begynt å trekke meg opp skikkelig. Så hun var riktig så krass når hun sa at jeg måtte jo forstå at hun ikke kunne svare på dette i dag når alle var på kurs osvosv. Jeg forsøkte å si at jeg ikke måtte ha svar i dag, men at jeg har ringt så mange ganger med lovnader om at jeg skal få beskjed uten at jeg får beskjed, så nå vil jeg ha et eksagt svar på NÅR jeg kan forvente at de ringer meg tilbake. Kanskje var det litt synd på den dama som tok telefonen, og som fikk føle all frustrasjonen over tre måneder velte ut av meg.Hun avbrøt meg flere ganger når jeg forsøkte å si hvorfor jeg krevde svar og viste tydelig at hun ikke kunne så mye om service.. Hennes plass er nok på kontoret, for å si det sånn. Hun hadde selvfølgelig ingen forståelse for min frustrasjon. Hun tok det personlig, ble irritert og forsøkte ikke å skjule det, og begynte å forsvare seg selv. Jeg pleier ikke legge så mye mellom når jeg først blir sint, så hun fikk så hatten passet, mener jeg. Jeg sa hun måtte øve seg på å takle misfornøyde brukere, for dette taklet hun ikke særlig bra. Hun var selvsagt uenig og mente jeg måtte ha forståelse for de som satt der, og at de og bare var mennesker. Ja. Jeg forstår det. Jeg har selv jobbet i servicebransjen fra jeg var 14 år. Ufyselige, misfornøyde kunder som meg selv har jeg hatt mange av, og jeg vet at der er ulike måter å takle disse på. Å være ufin og irritert tilbake er ikke en av de. Og jeg har vært umåtelig tolmodig, og har hatt all den forståelse som en kan forvente å ha, men en plass går grensen, og min eneste mulighet til å si ifra at nok er nok er til det lokale NAV kontoret. Det er deres jobb å ta det videre til de det gjelder, dersom det ikke gjelder dem selv. At trygdeverket skal påføre meg så mye ekstrabelastning føles helt ferdelig. Jeg har ikke krefter til å ringe hver uke. Jeg har nok med meg selv. Hvordan kan de ha noen som helst slags mulighet til å bli bedre når de arbeider med en slik innstilling om at det viktigste er å passe sin egen bak og alt det andre får bare være som det er...? Det endte med at jeg begynte å gråte på telefonen og sa som sant var at jeg ikke makter å ha mer med de å gjøre. Sinne er jo som kjent en måte å få utløp for andre problemer. For mitt vedkommende var det depresjonen som ekstrabelasningen gir som forsøkte å finne et annet utløp, uten særlig hell..