Intuisjon

Det er rart hvordan enkelte mennesker synes å ha en fantastisk evne til å ta de riktige valgene. Hvordan de evner å føle på forhånd hvordan ting vil ende eller utvikle seg. De sier kvinner har en særlig god intuisjon.. Nok et område jeg ikke deler med mine kvinnelige artsfrender.. Intuisjonen er elendig.. Iallefall når det gjelder mitt eget liv. Jeg anser meg selv som en realistisk person som normalt sett ikke har overdrevne forventninger til noe som helst. Noen vil nok påstå at jeg er pessimistisk. Men det er ikke riktig. Det er ikke slik at jeg tenker at det alltid vil gå galt. Jeg er bare nøktern og ser som regel at der er flere mulige utfall av de ulike hendelsesforløpene, og erkjenner at vi kan ikke vite på forhånd med sikkerhet hvordan ting vil ende... Men noen få ganger har jeg kjent på meg at dette kommer til å gå bra. Ting kommer til å ordne seg så "lett som bare det". Og alltid har det endt med et gedigent mageplask... Første gang jeg husker at jeg var virkelig optimistisk i forhold til noe var da jeg valgte å flytte hit, 18 år gammel.. Ung og naiv var jeg nok, og jeg tenkte at jeg var en utadvendt person som kom til å finne meg kjempegodt til rette. Jeg kom til å få et like godt nettverk her som jeg hadde i Hammerfest på et øyeblikk, for det var jo i utgangspunktet ingenting som skulle tilsi noe annet... Selvsagt gikk det ikke slik. Jeg vet ikke om jeg ennå har fått meg et like stort nettverk her som jeg hadde i Hammerfest...

Nå er det dette med jobb som ser ut til å gå skeis.. Jeg fikk jobben som prosjektmedarbeider i 2006.. Ble gravid med Nikolas og tenkte at det hele var perfekt. Det gjorde jo ingenting om jeg ikke hadde jobb å gå tilbake til, for det kom til å ordne seg så lett som bare det etterhvert..."Alt ordner seg for snille jenter" som Sigrun pleide å si... Så står jeg her nå da. Uten jobb i et arbeidsmarked som stinker.. Jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å bekymre meg for sånt, men det føles egentlig nokså forferdelig å ikke vite hva som skjer framover. Jeg kjenner at jeg ikke takler det særlig godt.. Usikkerheten. Sannsynligvis har det sammenheng med min mentale tilstand forøvrig.. Jeg er nok ikke på langt nær så sterk ennå som det jeg var.. Selv om jeg later som... Det føles som å kave rundt i tykk tåke. Jeg kan ikke se mer enn noen meter foran meg, og det jeg ser gir meg ikke den tryggheten jeg trenger.. Jeg ser en sti, men den er smal og jeg vet ikke hvor den vil lede meg. Jeg tør ikke følge den for kanskje fører den meg bare lenger ut i uføre.. Det kjennes som det tryggeste er å rote rundt i den sirkelen jeg allerede har tråkket opp. Den er kjent og jeg vet hva som er her. Samtidig vet jeg at det er ingen framtidig løsning. Jeg kan ikke leve i denne sirkelen så veldig lenge. Her er ikke mat nok og vann nok til å fø meg over lengre tid.. Noen måneder til, kanskje. Tør jeg vente så lenge? Hva om tåka ikke har lettet ennå da.. Stien jeg ser nå vil komme til å forsvinne om jeg venter.. Vil det dukke opp en ny? Hva om jeg velger å følge den smale stien og jeg ledes ut på ville veier. Hva om tåka letter når jeg er langt ut på stien og jeg da ser at der er en bedre vei, men at den da er for langt borte til at jeg kan velge den... ? Hva om jeg velger å vente og tåka ikke letter og der ikke dukker opp noen ny sti...??

Bildet tok jeg i høst i skogen bak boligfeltet her. Et av mine favorittbilder...