Så var de der igjen
som voldsomme høyreiste klipper
midt i det stormfulle havet
med den varmeste tryggeste havn du kan tenke deg
Så sto de der igjen
og strålte med sin visdom og kunnskap,
sin forståelse og hjerteligste medfølelse
Og jeg strakte mine armer ut
og forsøkte å klamre meg fast
i visdom og kunnskap og følelser
og gråt mine tause tårer
for jeg ville så gjerne de skulle holde meg fast
trygt i sin varme havn
og løfte meg høyt over bølgenes topp
og si meg det skal nok gå bra
men det var ikke deres rolle
deres oppgave her er en annen
og langt i det fjerne så svinner de bort
og nok en gang er jeg alene
midt i det stormfulle havet
3 kommentarer:
Det var veldig vakkert skrevet, det bor nok en liten poet i deg også.
Hold ut kjære søs, så kommer du nok gjennom denne stormen også.
Sender deg en livbøye å flyte på, fra mitt hjerte til ditt
Klem fra Bente
Tusen takk. Trur æ treng den livbøyen akkurat nu...
Vakkert og veldig levende skrevet... du e så flink.. det ligg i familien, det der. ;)
Får si som tante, at du må bare holde ut....the shores are not far from here...
mange mange varme klemmer til deg,
M.
Legg inn en kommentar