De 100 første dager...

Så var de 100 første dagene unnagjort... Mine 100 første dager som englemamma.. De verste 100 dagene i mitt liv. Mitt hjerte bryter ennå i tusen biter, lille venn. For jeg savner deg så fryktelig, skatten min.. Det er som en evig strøm som samles bak et stengsel... En strøm av følelser. Framkalt av ulike hendelser, inntrykk og minner. Når det har samlet seg for mye, kjenner jeg at hjertet er så tungt at det ikke klarer å holde mer.. Så faller det i tusen knas.. Og alt bare flommer. Som en demning når den bryter..Det går ikke å stoppe det. Ikke før det er tomt... Og alt bare er stille. Stille og tomt. Så uendelig tomt.. Og man reiser seg og fortsetter. Dag etter dag. Til det skjer igjen.. Noen ganger går det raskt. Noen ganger går det lengre tid.. Og slik vil det alltid være lille venn.. For det mangler en bit i demningen som aldri kan erstattes...

100 dager.. Det er så populært for tiden å oppsummere de første 100 dagene... Jeg tror ikke jeg er klar for å gi en fullstendig rapport. Ikke ennå. Det er for mye uro, og alt er fremdeles for nært til at jeg klarer å få et perspektiv.. Det eneste jeg kan si er at de siste 100 dagene har vært ekstreme. Uendelig lange, vonde og ubeskrivelig krevende på alle måter...

Jeg låner noen ord fra President Obama.. På en måte beskriver de litt hvordan det er:
"I think we're off to a good start, but it's just a start... So we have a lot of work left to do. It's work that will take time, and it will take effort..."
En dag er man kanskje der at man har levd så lenge med det at det blir en mer naturlig del av livet, og av en selv. En del man klarer å finne harmoni med. Og en velter kanskje ikke over ende mer på samme måte. Man klarer kanskje å finne balansen på nytt.. Men det er ennå et stykke igjen...