En slitsom uke

Det har vært en lang og nokså slitsom uke, i grunnen.. Jeg har jobbet hele uka som lærer på ungdomsskolen. Jobben har vært grei, den, det er ikke det. De siste dagene følte jeg til og med at det gikk nokså bra. Men det har vært slitsomt. Jeg føler meg litt som en tygd skosåle.. Mange nye ting å forholde seg til har tært litt på en allerede små sliten sjel... Fredag var vi på tur hele dagen med 9ende, og jeg var helt utslått når jeg kom hjem. Ungdommene var kjempegreie så det gikk veldig fint. Men det ble alt for mye frisk luft på en gang i tillegg til fysisk aktivitet litt over det jeg er vant med... Så var jeg og hjalp til med vår- showet på kvelden. To og en halv time tok det, var ikke hjemme før halv ti på kvelden. På jobb på blomsterbutikken på lørdag. Hjemme et par timer før det bar ned på samfunnshuset for å overvære begivenheten. Hjem å skifte når vi var ferdig med å rydde, og ut på "byen". Jeg kjente både fredag og lørdag at det hadde vært litt mye stress. Magen slo seg vrang. Jeg har hatt det før. I forbindelse med eksamen... En sånn verkende smerte i maven.. Nesten så en skulle tro det var magesår..

Til uka har jeg noen dager fri, slik det ser ut nå. Det skal bli absolutt nydelig og deilig å slappe av litt å få tid til ettertanke og ro.. Jeg tror jeg trenger det litt nå. Mandag skal jeg til revmatologen, så da går hele dagen til reise og noen timer i byen.. Men tirsdag og onsdag har jeg ingenting på planen, før det er jobb igjen på butikken på torsdag og fredag.. Egentlig oppdaget jeg at jeg hadde møtedag på fredag.. Har jo sagt ja til å jobbe, og jeg vet ikke om jeg har råd til å gå på møte, så jeg må kanskje melde forfall...

Jeg kjenner jeg trenger tid til å tenke. Tid til å tenke på Nikolas. Jeg har snakket om det før. At jeg må ta meg tid.. Det kan kanskje virke rart at jeg sier det. At jeg behøver å ta meg tid til å tenke på ham. Det jeg mener er at jeg må ta meg tid til å kjenne på at jeg savner ham. Virkelig kjenne på savnet og sorgen. Det er det jeg mener når jeg sier jeg må ta meg tid til å tenke på Nikolas. I hverdagen når alt er hektisk og man flyr fra det ene til det andre, så dytter en bare savnet og sorgen til side hele tiden. For jeg treffer jo på det hele tiden. Når jeg ser en liten to-åring som smiler og ler sammen med mammaen sin, eller jeg åpner et skap eller en skuff der Nikolas sine ting er, eller ikke er lenger, fordi jeg har ryddet det bort, eller jeg ser en reklame på tv for Hipp barnemat... Det passer seg ikke å grine i alle sammenhenger, og ikke er det sånn at jeg vil det heller, så man dytter det til side. Tenker på noe annet. Og så, etter som tiden går, så kjenner jeg det i maven.. Det bygger seg opp for hver gang jeg dytter det til side.. En uro. Et ubehag. Jeg blir rastløs.. Den siste uken har jeg også dyttet den følelsen til side. Kanskje er det den jeg kjenner i magen nå.. som har tatt en litt annen form..? Derfor skal det bli godt med litt fri... Noen dager til ettertanke.. Men først skal jeg på UNN. Det gruer jeg meg til. Det var så vondt å gå i gangene der da vi var innom for noen uker siden. Vi trillet så mange turer der. I alle korridorene, fram og tilbake, i alle etasjer... Og i morgen må jeg også innom avdelingen for å levere noe utstyr vi har hatt liggende.. Jeg gruer meg...