Tilbake fra Tromsø

Det gikk egentlig veldig bra i Tromsø. Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet. Var inne på barneavdelinga å avleverte flolan-pumpene. Dessverre var det ingen kjente på vakt.. Det var ikke tungt i det hele tatt.. I grunnen så har vi jo ikke vært så veldig mye der. Kanskje to uker til sammen.. Vi var jo for det meste på nyfødt intensiven da vi var på UNN i desember-januar 07/08.. Litt rart å tenke på at vi ikke har vært inne på nyfødt siden den gang.. Hadde egentlig vært greit å vært der en tur.. Menmen. Det er vel som John sier: vi må jo bli ferdige med de en gang og... Jeg vet ikke om jeg er helt klar til å være ferdig med de ennå, men kanskje det er sånn at jeg aldri blir ferdig...? Så jeg bare må tvinge meg? Det er kanskje noe med det som legene og sykehuset representerer som gjør at jeg føler det slik.. Håpet. Forventingen om forbedring. Minnene om livet. Forståelsen for det en har opplevd. Muligheten til å dele opplevelsen med noen som har vært med hele veien. Som forstår og vet hva vi snakker om... Det er alltid så vanskelig å komme seg bort fra den følelsen jeg får når jeg har vært på sykehuset, eller vært i kontakt med dem. Sånn som det var når vi hadde vært i Oslo. Jeg ble sittende fast i et følelsesmessig kaos som jeg ikke klarte å forstå og som jeg både ville ut av og ikke ville ut av på samme tid.. Etter Oslo var følelsen intens og altoppslukende.. Jeg kjenner det litt nå og. Kanskje var det godt at jeg ikke traff på de menneskene i Tromsø som jeg så inderlig ønsket å treffe. Kanskje var det godt at jeg klarte å motstå fristelsen til å gå å kikke etter de. Kanskje ville kaoset vært større da..

Revmatologen hadde ikke så mye nytt å fortelle, egentlig. Hun lovte meg å finne ut av den nyeste forskningen når det gjaldt kombinasjonen av graviditet, bekhterevs og medisinene jeg bruker. Det merkelige var at da jeg først spurte om medisinene så sa hun det jeg hadde blitt fortalt tidligere; at bruk i 3.trimester ville kunne medføre lukking av ductus. Og det var det hele, liksom. Men da jeg sa jeg hadde lest om farene med kardiovaskulære misdannelser ved bruk i første trimester nikket hun og det virket som at hun kjente til det...? Jeg fortalte kort om vår historie og hun anbefalte meg å unngå medisiner helt dersom vi skulle finne på å forsøke igjen.. Så skulle hun altså oppdatere seg på forskningen og gi meg beskjed.. Værsågod å bli lite klok på det.. Sier nå jeg. Den som lever får se...