Ny gammel jobb

Onsdag fikk jeg tilbud om full stilling i blomsterbutikken der jeg jobbet tidligere. Der jeg har vært ekstrahjelp i det siste. Jeg takket selvfølgelig ja til det.

So; as from the 2nd of june I'm once again a full time "florist"(or at least a salesperson. Selling flowers among other things...) Just as I was 6 years ago, before university.. I feel lucky. really.. Even if it's not what I had in mind when I left the very same job in 2003, I always said I might be back in the floral business again. The reason I left back then was that I was so dreadfully bored. I wanted to do something totally different. And going to university, studying.. It was great. I loved it. But the office job.. It didn't turn out to be what I had expected.. I don't really know what I expected. I ended up missing the very thing I was so fed up with in my old job.. The service part. The people. Not to mention the creative part. So. I'm very pleased that my old boss wanted me back and that the she actually got an opening at such a convenient time..

Jeg fikk selvsagt ikke den prosjektleder- jobben jeg hadde søkt på. Heldigvis, kan man vel si. Det var nok for tydelig at jeg egentlig ikke ønsket den. Når man kommer på intervju med den instillingen jeg hadde så bør man ikke få jobben, for å si det sånn. Var på to intervjuer(til en sekretær jobb og) med samme innstilling. Vel. Jeg fikk jo da ingen av jobbene. Selvsagt..
Jeg hadde en idé tidligere, at jeg skulle søke på de jobbene jeg kom over i Tromsø, og at jeg skulle satse på å være ukependler en periode dersom jeg fikk jobb der. Men det var noe som ikke føltes riktig med den tanken, selv om jeg insisterte på å holde fast i den.. Selv om jeg jo ønsker å bruke utdannelsen min som tross alt har kostet nær 300 000 kr, så føler jeg nå at det kommer i andre rekke.. Naturlig nok, vil vel de fleste si. Perspektivet skifter. Jeg opplevde det da pappa døde, og det er selvsagt sterkere nå. Livet er så skjørt.. Vi vet ikke om vi skal få bli 90, 35, eller 1 dag gammel.. Ingen vet hva morgendagen bringer. Om jeg skulle falle om å dø om et år og se tilbake på livet. Hva ville jeg syntes hadde vært viktig. Hva ville familien min ment hadde vært viktig.. Hva ville jeg ønsket å ha gjort annerledes. Og hvilke valg ville vært gode. For meg, nå, så er det selvsagt familien min som er viktigst.. At jeg får være sammen med guttene mine.. Å skulle være borte hver uke i et år nå føles helt galt. Jeg har prøvd det. Vært ukependler. Jeg vet hvor mye jeg mister. Hvor mye jeg går glipp av som jeg ikke vil gå glipp av. Snart drar jo Jim sin vei og.. Flyr ut av redet, klar til å stå på egne ben. 3 år går så skrekkelig fort... Jeg vil være sammen med ham nå, så mye jeg kan. Så kan jeg gjøre alt det andre senere.. Dersom det er tid.. Det er så mye annet trist og som skjer for tiden i tillegg til det med Nikolas, så vi trenger å være sammen.. Tiden er så viktig, føler jeg.. Jeg kjente på det da Nikolas ble syk.. Hvor viktig tiden var, og hvor viktig det var at jeg brukte tiden rett. Jeg valgte å bruke all min tid på ham. 24 timer i døgnet hele den tiden vi hadde ham hos oss.. Jeg sa det til sykepleierne på sykehuset som innstendig ba meg gå å hvile meg. Å sove.. At det kunne jeg gjøre en annen gang. Nå var det Nikolas sin tid... Og vi var som ett, jeg og han.. Aldri lengre fra hverandre enn en time. Maks to på det lengste. Foruten riksen... Og hvor viktig det har vært for meg i ettertid. At jeg valgte slik jeg gjorde, og at vi fikk all den tid vi kunne få, sammen... Så jeg er glad for at jeg har fått "jobben min" tilbake. At jeg kan få være her sammen med guttene mine. De viktigste i livet mitt. Og at jeg kan få lov å jobbe sammen med mennesker jeg kjenner og som betyr noe for meg og at jeg i tillegg kan få lov å bruke mine kreative evner... Så søker jeg selvsagt på de jobbene som passer utdannelsen min her i området, dersom det skulle dukke opp noe, og dersom det er interessant nok.