Savn

Elskede skatten min jeg savner deg så...

Som jeg lengter tilbake til de fine dagene på sykehuset i desember. Den gode følelsen av håp og forsiktig tro på fremtiden. Det gode smilet ditt og hvor du koste deg sammen med de andre barna. Hvor du gjemte deg for legene og sykepleierne og nøt at det gav deg litt ekstra oppmerksomhet.

Vi gledet oss så til å komme hjem og begynne på resten av ditt liv, skatten min. Vi skulle feire jul og kose oss... Vi skulle begynne i barnehage, vi skulle bli flinkere til å utforske verden...

Jeg kikker på bildene og ser det jeg ikke rakk å se tidligere; Du var blitt så stor. Der var en annen kunnskap og visdom i øynene dine på de siste bildene. En visdom og kunnskap som jeg ikke hadde rukket å legge merke til.. Og jeg gråter vennen, for at jeg gikk glipp av det. At jeg ikke rakk å bli kjent med de nye sidene dine.. At du ble så dårlig før du rakk å vise oss det til fulle.

Hva skal jeg gjøre elskede skatten min. Jeg savner deg så..

Kose

Diesel er skikkelig mamma-gutt. Han synes det er godt å ligge på fanget innimellom, selv om han egentlig er altfor stor, og det er såvidt vi får plass i stolen sammen. Men det er liksom greit, for jeg synes egentlig det er ganske koselig jeg og. Den myke varme Diesel-gutten som lukter akkurat slik Kira luktet.

Det er noen rare dager.. Diesel er en glad og lykkelig "liten" kar. Han hopper og spretter og viser riktig, ærlig og oppriktig glede når vi er ute og går tur. Man kan ikke unngå å bli i godt humør av å se på ham der han kaster seg over en hver liten snøklump, papirbit og kvist som kommer på hans vei. Det er bare SÅ GØY å gå tur. Også er han utrulig klønete når han løper altfor fort på isen og skal forsøke å bråstoppe når han tar meg igjen. Da sklir han selvsagt og deiser bortover isen på rumpa.. Han lærer visst aldri og gjør samme feilen hver gang.. Så er han selvsagt og veldig søt når han skal vise mor hvor flink han er å gå i bånd. Han tripper ved siden av meg med sin flotte dobermann-gange på "tå", med hodet på snei, og kikker forventningsfullt opp for å se om han kan innynde seg en godbit for eksemplarisk oppførsel. Han er et lyspunkt i hverdagen. Vi håper han blir så fin i voksen alder som han virker..

Så er det de tunge stundene. De som trykker meg ned. Det intense savnet som ikke blir det minste lettere etter som dagene går. Etterfulgt av en enorm tretthet. Som at jeg ikke skulle ha sovet på mange dager... Det kreves styrke for å røre meg. Armer og ben er tunge.. Som at jeg har brukt opp all kraft på tårene.

Hverdag

Nå har jeg vært på jobb noen dager. Det går egentlig nokså greit, men det skal bli godt med en fridag i morgen. Jobben og den nye bikkja krever i grunnen ganske mye av meg. Det blir litt for lite tid til å tenke på Nikolas føler jeg. Kjenner et kniper litt i halsen og i maven innimellom. Et merkelig fysisk ubehag som det er vanskelig å beskrive.. Må ta meg tid til å stoppe opp. Gå litt for meg selv, og gi meg tid til å tenke og til å minnes... Kjenne på savnet og på sorgen... I går natt la jeg meg for første gang uten å gråte før jeg sovnet... En milepæl, som egentlig bare føles ekstra trist når jeg tenker på det...

Det ser ut til at vi skal få ettersamtale på rikshospitalet den 16. eller 17 april. Jeg gruer meg.. Det kommer til å bli tøft. Jeg hadde liksom så mange ting jeg ville snakke med legen om tidligere. Nå kjennes det ut som jeg må ta tingene "opp av skuffen" igjen.. Men jeg tror nok at jeg må det, for å kunne legge dem dit igjen og ha mulighet til å la dem være der.. Tror jeg. En del spørsmål som må avklares før vi skal kunne gå videre... Om man skal kunne vurdere om å våge å forsøke igjen, eller ikke...

Snakket med damene med jobbtilbudet i dag. Det var snakk om et deltids opplegg med usikker stillingsprosent og usikker varighet- inntill et år.. I utgangspunktet sa jeg at det var interessant. Jeg må jo ha noe å gjøre, og prosjektet var interessant nok.. Men det er jo alltid dette spørsmålet med å gå i deltidsstilling hvis det dukker opp noe mer fast. Jeg må jo ha fast inntekt på sikt... Nytter ikke å leve på 40%... i allefall ikke med vårt forbruk.. Og så er jeg jo såppass pliktoppfyllende at jeg ikke kan forlate halvveis.. Kommer sikkert til å ta det, om det ikke dukker opp noe annet i overskuelig fremtid, men har fått/tatt betenkningstid til neste uke...

Vår lille danske svenske PH-venn er så smått, smått på bedringens vei. Jeg tror det kommer til å gå bra med ham.. Håper det. Parametrene er iallefall på rett vei.. Han hadde sin to års dag i går, lille gullet... Jeg fikk noen fine bilder av mammaen.. Tusen tusen takk.. Goood god-bedringsklem til dere alle, Kirsten. Jeg tenker på dere masse!!

21.mars

I dag er det 2 måneder siden Nikolas døde. Pyntet et mosehjerte og tente lys.. Det ble fint, syns jeg..

Vi savner deg elskede lille venn.
Hele tiden.

Møtedag

Kommunestyremøte i dag. Jeg trodde det skulle bli et kort møte på grunn av relativt enkle saker på sakslista.. Neida. Ferdig med møte kvart over 4 og "obligatorisk" middag etterpå. Så det ble en lang dag. Men det gikk greit. Fikk jobbtilbud i dag og. Av ei som var å hadde et foredrag/presentasjon for kommunestyret! Prosjektjobbing.. Jeg sa verken ja eller nei. Skal få tilsendt noe mer om hvilket prosjekt det er så skal jeg se om det er noe for meg. Må nesten tro på prosjektet om jeg skal klare å gjøre en god jobb. Vet heller ikke hvilken stillingsprosent det er snakk om. Men det skal bli interessant å se.. Så skal vi ha et møte når damene får tid.. Hyggelig med jobbtilbud er det uansett:)

Went to a community board meeting today. What I believed would be a short meeting,due to the relatively straight forward case-list, turned out to be a loooong day. Ended by a mandatory dinner. I also got a job offer to day. Veeery nice:)) A project in need of a project leader. They will send me some more information about the project. I don't know the size of the project or anything, and didn't give them any answers yes or no.. I've got to see what kind of a job it is.. . Anyway; interesting .. I'm looking forward to see what it is all about..

1.dag på jobb

I dag var jeg på jobb for 1.gang på 1,5 år. Har spurt om å få aktiv sykemelding, og skal forsøke meg på jobbe noen dager på blomsterforretningen der jeg jobbet tidligere. Det gikk greit å være på jobb. Var litt spent på hvordan det ville bli å handtere blomsterordrer til begravelser, men det gikk egentlig veldig greit det og. Følte at jeg ikke orket å skrive sløyfer til båredekorasjonene, så det kan noen andre gjøre. Det ble for kjipt, kjente jeg. I morgen er det kommunestyremøte, og fredag jobb igjen. Hektisk.. Kjente at det hadde vært godt med en rolig dag, menmen.. en annen gang..

Fyrte i gang drivhuset i går og flytta alle knollene og frøplantene ut. Det er allerede fullt.. Prikla noen av staudene jeg hadde sådd, pluss løvemunn. Så hadde jeg jo glemt at jeg hadde bestilt noen dahlia fra Zimtrade, og kjøpte noen i Tromsø da vi var der. Begoniaen jeg snakket om tidligere delte jeg i 4, sååå da ble det fullt, gitt. Har bare tatt i bruk halve drivhuset for å spare strøm.. De store pottene tar mye plass, selv om jeg forsøkte å sette alle knollene i så små potter som overhode mulig.. Så nå må jeg omregulere litt for å få bedre plass...

Diesel er over- kåt om dagen. Dina er begynt å bli veldig klar for å "ta ham imot", så vi må ha de på hvert sitt rom.. For et pes...

snart 2 måneder

Nå er det straks to måneder siden jeg holdt Nikolas for siste gang... Lørdag er dagen... Det er så lenge siden. Når jeg ser på bildene av ham, så er det så jeg nesten ikke husker. Sånn kjennes det ut.. To måneder er en evighet.. Innimellom klarer jeg ikke huske stemmen hans. Hvordan det var å holde ham.. Latteren og god-lydene. Jeg klare ikke huske hvordan det hørtes ut da han sa gakk gakk og mammam.. Og det gjør så vondt i hjertet mitt å vite at ettersom dagene går så vil det bli enda vanskeligere å huske.. At jeg skal glemme de små detaljene helt er min største frykt.. Det er jo det eneste jeg har.. Jeg tenker tilbake på hva jeg husker fra da Jim var liten.. Og det er forsvinnende lite detaljer.. Kanskje blir det annerledes med Nikolas, i og med at der er mindre å huske på grunn av den korte tida han fikk sammen med oss. Men det vet vi jo ikke. Ikke før om 15 år, så vet vi hvor mye en husker eller ikke...

Så lenge jeg hadde Nikolas hos meg følte jeg aldri at ting var urettferdig. jeg tenkte at det var ikke mulig å se på det på den måten, at det var urettferdig at akkurat han ble født syk, og ikke skulle få leve opp. Det ville jo ikke være mer rettferdig om noen andre var syk i stede for Nikolas. Nå derimot, klarer jeg ikke å la være å tenke at det er så urettferdig at han ikke skulle få leve.. At vår lille famile skulle være nødt til å få oppleve dette. Jeg klarer ikke la være å synes synd på meg selv.. Noen ganger tenker jeg at jeg vil så gjerne ha flere barn, men så tenker jeg at jeg ikke tør.. Enn om noe går galt denne gangen og. Enn om jeg dør.. Enn om barnet dør.. Den evigvarende frykten for å miste igjen.. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå gjennom et helt liv med den angsten.. For jeg kjenner meg selv nok til å vite at den vil alltid være der. Samtidig vet jeg ikke om jeg klarer å la være. Og uansett hvor mange barn jeg skulle få. Ingen kan fylle plassen etter ham... Jeg vet ikke.. vet bare at jeg lengter...

Det har egentlig vært noen tunge dager i det siste...I dag i sær... Det er likom at det bygger seg opp over noen dager. Begynner som en stille floke invendig som jeg ikke klarer å løse, og ender i en skikkelig jævli dritt dag.. Som i dag. Var bare så vidt jeg orka å stå opp..

Tur og vår

Det spirer, hurra. o- barnslige glede. Gladiolus og skaugumbegonia og en av Dahliene har iallefall overlevd. Begoniaen kommer med masse skudd, jeg må dele den for knollen er ca 25 cm i diameter, og jeg har ingen krukker som passer. Måtte nesten skjære krukka den sto i sist sommer i stykker for å få den opp av jorda. Morsomt var det og å se at gladiolus-løkene fra sist sommer lever. Løken var ca dobbelt så stor som da jeg fikk dem i fjor, så det blir interessant å se hva det har å si for blomstringa.




Vi tok oss en liten tur ned ved sjøen i dag, jeg og mannen og bikkjene. Diesel syntes det var stas å grave i lyngen. Testa han på Storslett i "bybildet"(haha, bygde-bildet kanskje) også i dag. Han viste ikke noe tegn til stress. Bare nysgjerrig. Ikke så veldig interessert i folk, men hilste da på de han fikk lov å hilse på. Ble litt usikker når vi gikk forbi et hus med noen fryktelig bjeffende shetland sheepdogs, men halen kom relativt raskt opp igjen når vi gjorde det litt ufarlig. Kan jo ikke så voldsomt om hunder, da, men utfra slik jeg tolka han så virka han trygg og fin. Trenger miljøtrening selvfølgelig, det gjør jo alle hunder, men han gikk usedvanlig bra i bånd til aldri å ha gått med halsbånd. Snart får vi dratt igang fellestreninger igjen. Kom i snakk med ei som også har over middels med hundeinteresse, og vi ble enige om å finne en fast dag å treffes. Så da blir det iallefall trening en gang i uka.. Si ifra hvis du har lyst til å være med. Jo flere dess bedre:)

Tid til å tenke

Det har vært mye de siste par dagene med kjøring til Tromsø, besøkstur og ny hund. Har liksom ikke hatt tid til å tenke på Nikolas. Jeg kjenner jeg må ta meg litt tid.. De vi henta hunden hos hadde en liten gutt på 8 måneder.. Det å være sammen med ham gikk egentlig veldig greit. Men det var så rart da jeg skulle synge klappe søte sammen med ham. Den vi pleide synge sammen med Nikolas. Og siste strofe ble som det har vært...".. som vil kaka smake, som han Nikolas bake..."Og når jeg ba kveldsbønnen min i går, så kom det..." gi Nikolas styrke..." Jeg skulle egentlig be for Linus... Det er vanskelig å leve, kjenner jeg...

Mars -08

Det er en hård balansegang. Å finne tid til å kjenne på at han ikke er her. Hva det betyr for oss, for meg, og det å gjøre noe med hverdagen sånn at hverdagen gir noe mening.. Jeg innser jo at ingenting jeg gjør kan fylle tomrommet. Sorgen og smerten vil være der for evig og alltid. Hvis noen tror det vil gå over, eller bli bedre. Jeg tror nok dere tar fullstendig feil. Man lærer seg kanskje å leve med det. Eller; jeg tror man lærer seg å ignorere det, etter en stund, en stund. Det at man lever med følelsen så lenge gjør det til en del av deg som du lettere kan overse etter som du blir vant til det. Og gradvis klarer man å ignorere det over lengre tid.

I tillegg fikk jeg vite i går at jeg ikke fikk skikkelig oppfølging da jeg var gravid. I forbindelse med bechterevsen min. At tilstanden min gav økt fare for hemmet fostervekst... Nikolas var jo veldig liten da han ble født. Jeg hadde liksom slått meg til ro med at det hadde vært infarkt i morkaka..At det var årsaken til den lave fødselsvekta (og kanskje det andre?). Nå kjenner jeg at kanskje alt dette kunne vært unngått dersom jeg hadde fått skikkelig oppfølging.. Jeg føler at jeg har blitt sviktet av jordmortjenesten (dette var liksom ikke det eneste jeg har hatt å utsette på de)og legene her nok en gang. Har mest lyst til å klage til fylkeslegen, men det er vel ikke ille nok... Det var visstnok en godt kjent sak at det var komplikasjoner knyttet til bechterevs og graviditet.. Ingen som sa noe til meg noen gang... Ikke engang etter at han ble født. Var vel ingen som brydde seg om å sjekke. Ikke det heller...

Nytt familiemedlem

Dina og Diesel.. MMM-god lukt her bak...

Ja, så ble det nytt familiemedlem, da. Diesel er navnet. Blandings rottweiler, 6 måneder gammel, kanskje en smule reservert, men virker tillitsfull nok.. En engel i bil. Hørte absolutt ingenting til ham på hele turen. Måtte vekke ham og spørre om ikke han skulle komme ut hver gang vi stoppa. Han syns det var litt skummelt å komme inn her hjemme, busten var litt stor på ryggen og halen litt mellom bena. Det hjalp selvsagt ikke at Dina brumma litt til ham. Men det gikk fort over. Veeeeeldig interessert i rumpa til Dina.. Faktisk nesten kun interessert i det. Til Dina sin store fortvilelse. Blir nok to slitsomme uker for Diesel.

Ikke lov å lukte??

Det er mye å gjøre med han. Han kan absolutt ingenting. Reagerer ikke på navnet sitt, kan ikke gå i bånd og kan ingen kommandoer, selv ikke de grunnleggende... Det virket som han syns det var fint med godbit. Det er jo et godt utgangspunkt. Så da er det vel bare å sette i gang å trene..

Dama som hadde han i krisehjem sa han hadde knurra og glefsa en gang etter samboeren hennes da han skulle sjekke tennene hans. Tror dette må ha vært den dagen de fikk han i krisehjemmet, for de sa at dagen etter hadde de vært hos dyrlegen med ham, og fått full sjekk. Forsto det hos en annen av de jeg snakka med på dyrebeskyttelsen at de hadde hatt ham hos dyrlegen dagen etter at de hadde henta han... Jeg vet ikke. Den episoden samt det at han ikke virket så spesielt interessert i oss, gjorde at vi måtte tenke oss om en ekstra gang før vi bestemte oss. Men han kom rett bort med en gang da vi kom, og var veldig tålmodig med babyen deres. Hun kunne ikke fortelle om noe annet negativt hverken i møte med andre mennesker eller andre hunder, og han underkastet seg lett med en gang hun sa ifra. Så vi tok sjansen. Vi skal gjøre en innsats så ser vi hva som skjer. Han har visst ikke fått altfor mye kjærlighet og omsorg der han kom fra, så vi får ta godt vare på han å se hva som skjer...


Var forresten bare såvidt vi fikk kjøpe han fordi han ikke kommer til å få ligge i senga og sofaen vår??!Jeg måtte nesten hisse meg litt opp.. Men de fant visst ut at alt det andre var greit, så da kunne de gå med på det... Jaja. Jeg sier ikke mer..

Far har godbit, mmm

Google translate.

Hehe. Google translate er ikke akkurat et perfekt verktøy. Hvis du vil ha deg en god latter så er det bare å oversette til engelsk i menyen til venstre.(hvis du har like dårlig humor som meg, da, heeh) Jeg håper at verktøyet er bra nok( good enough) til at det går å forstår det meste av det jeg skriver.

Google translate is not exactly a perfect translate tool. I tried it, and it gave me a good laugh. Some of the translated sentences makes absolutely no sense at all, but hopefully you understand most of it. The Norwegian word "nok" seems to be translated by google into "NOK" every time; the Norwegian currency. The Norwegian word "nok" should be translated into one of these words; enough, sufficient or plenty, or it should not be translated at all, as it serves as an adverb. Adverbs used in Norwegian language aren't always used in English. This is of course very difficult for a translate tool to pick up on.. Since google does this error, every sentence containing the word "nok" makes little sense to the reader.. I'll give you an example: "Uansett hva som skjer så skal jeg nok klare de ukene hun er borte i alle fall.."(from my latest post) Translated by google into: "Whatever happens I will NOK clear the weeks she's gone in any case .."The correct translation should be: " In any case; whatever happens I will manage the weeks she is gone,"(Even that is not a good translation, but I believe that it is as good as it gets as a direct translation. I don't even know if it is a good Norwegian sentence in the first place, hehe) Anyway. "nok" is in this sentence underlining the Norwegian verb "klare"(manage): "...jeg skal nok klare..." = "...I will manage.. ". I don't know if you even have an adverb similar to this Norwegian word at all. Phu, I hope I got it right.. Been years since I had grammar at school... Please anyone: correct me if I'm wrong..

Felt like explaining this odd word "nok" that turns up everywhere in these translations..So you know what it's all about... I hope it didn't make you more confused, hehe..

Jobb

Jeg har sagt ja til å jobbe på blomsterbutikken og gartneriet der jeg jobbet tidligere fra og med neste uke en gang.. Jeg får vite i morgen hvilke dager som er aktuelle. Sykemeldingen min går ut på onsdag. Jeg vet ikke egentlig om jeg er helt klar. Men jeg går jo rundt med klump i halsen uansett hvor jeg er. Hjemme er vanskelig, ute er vanskelig, å være med venner er vanskelig og være alene er vanskelig.. Alt er vanskelig. Så jeg har bestemt meg for at nå skal jeg forsøke jobb. Har jobba 5 minutt på valentinsdagen, og det var faktisk fint.. Så. vi får se(kan vel kanskje ikke regnes som jobb, da, men,...). Har til og med lovet at sjefen kan dra på ferie et par uker. Jeg skal jobbe, hvis hun trenger meg.. Og det skal jeg. Uansett hva som skjer så skal jeg nok klare de ukene hun er borte i alle fall.. Om det blir behov. Noen dager blir det uansett.Fra slutten av denne måneden og fram mot påske regnet hun med at det ble nok å gjøre... Det som jeg synes er verst er at jeg ikke kjenner meg selv lenger, så jeg vet ikke hvordan resultatet blir. Men viljestyrken og stahet har jeg nok til at jeg skal klare å gjennomføre det jeg har satt som mål.. Så tar vi resten som det kommer... I morgen drar vi til Tromsø for å se på en ny hund og. Diesel. En 6 mnd gammel rottweiler gutt som de har på dyrebeskyttelsen i Tromsø. Skulle jo liksom ikke ta ny hund ennå, men min søster lurte meg til å kikke på bildene på nettsida til dyrebeskyttelsen, og da var jeg jo solgt.. Se selv: Direkte nusselig var han... Far ble og forelska, så da var det bare å avtale tidspunkt og dra til Tromsø for å se.. Hvis han er så fin som de sier han er så tar vi ham med oss hjem på onsdag.. Det skal bli meg et leven, for Dina har løpetid, menmen. Det går vel greit... Håper jeg..

I should be feeling better

I thought... as time went by, I would be feeling a little better. That the pain would ease slowly as the days passed... But it is exactly the opposite. Yes I know, it's still early. But it feels like a lifetime... One day is like a hundred days, and one hour like a day... I've been trying to hold it off during the day.. Not touching it...Trying the best I can... And when I'm alone - That's when I allow myself to break down... But the pain.. The physical pain.. It is more intense now... It is replacing the emptiness and the fatigue... And it is worse... And I know it has not yet reached the peak..I am so tired of these feelings. So tired. I feel like I'm a liability and a burden to my surroundings.. And I know this is what it's going to be like for a long long time. The loneliness I'm feeling in addition to the pain. And the constant longing... This is not my life.. This is not me.. And yet it is.. This is my life. This is me. Now and forever...

Jeg er bekymret

Jeg er så bekymret for en liten PH-venn som bor i Sverige.. Han er på sykehuset med lungebetennelse for tredje gang på noen måneder. Den siste e-posten fra mammaen var ikke så positiv.. Jeg håper håper håper han skal bli bedre snart.. Lille gullet. Det er så ubegripelig at det skal være så mye trist som skjer på en gang... Mammaen har vært så god for meg etter at Nikolas døde.. Så godt å kunne ha fått dele tanker med en som kjenner til hva man har gått igjennom. Nå håper jeg bare for alt i verden at de ikke trenger å oppleve det som vi har opplevd de siste 6 ukene.. Kjære.. Vit at jeg tenker på deg og dine hele tiden...

Et steg fram og to tilbake

Det har egentlig vært en merkelig uke, med store svingninger. Det har vært som om halve meg har tatt et steg videre, mens den andre halvdelen sitter fast.. Eller, det er ikke riktig sånn heller. Det er vanskelig å forklare. Tidvis kjennes ting veldig bra, men så... Det er som den første isen på vannet en iskald høstdag... Det ser så trygt og sterkt ut, og du tenker at det går nok fint å våge seg utpå. Men så plutselig faller du gjennom.. Du kaver og kommer deg opp igjen, får igjen pusten. Venter en stund. Kikker utpå igjen. Joda... Det ser bedre ut i dag. I dag går det nok mye bedre. Så tar du steget. Og det ser ut til at dette skal gå riktig så bra.. Men desto lenger utpå du kommer desto tynnere er isen og dypere er vannet... Men det ser du ikke. Du bare fortsetter i all din overbevisning om at dette går strålende.. Plutselig, midt utpå går du igjennom - igjen... Der var jeg, i ettermiddag. Det holdt ikke. Jeg var for tøff. Burde nok ventet litt til.Vært litt forsiktig. Det er vanskelig å komme til land.. Rett som jeg tror jeg er trygg så brister isen igjen... Det er kaldt, det er tungt og det er dypt...

Gravstein

Vi har begynt å se oss om etter stein til Nikolas. Eller det vil si. Vi har kikket en stund på diverse modeller hos de ulike leverandørene. Det var liksom ingen av de vi så som var helt slik vi ønsket. Selvfølgelig så var det vel jeg som var mest kresen, da, men "vi" høres så mye bedre ut.. Det endte med at jeg laget noen skisser selv, hvor vi valgte et hjerte. Denne har jeg sendt til Gautvik og fått et pristilbud, samt litt tips og råd om hva som ser best ut. Det er dyrt med stein, for å si det sånn, men jeg har ikke orket å hente tilbud fra flere pga at det blir så mye styr med leveranser. Greit å bruke en av leverandørene som har avtale med begravelsesbyrå her. I tillegg så var leverandøren veldig hyggelig og sendte oss en del bronsefigurer som vi skulle få se på, som ikke var avbildet i katalogen. De vi hadde sett på mente hun ble litt for store. Så i dag fikk vi pakken. Det store spørsmålet er om vi skal ha bilde eller om vi skal ha sommerfugler i høyre hjørne på steinen. Og hvis vi skal ha bilde, hvilken størrelse skal vi da ha.. I tillegg må vi bestemme hvilken messingbamse vi skal ha nederst på foten av steinen, og teksten på steinen.. Vi har bestemt oss for stein-type..Tenker at vi må ta en avgjørelse på det med skrift og skrifttype iløpet av helgen så kan vi bestille steinen. Damen hos steinhuggeriet sa at når de hadde laget steinen og satt på skriften så kunne hun ta et avtrykk å sende til oss slik at vi kunne prøve å sette på bildet og sommerfuglene for å se hva vi syntes ble best. Vi har jo så god tid, så det gikk fint å gjøre det på den måten. Steinen kommer jo uansett ikke opp før i juni en gang... Når tela har gått..

Spor i snøen

Det er så fint å gå på tur i skogen på denne tiden. Lyset er tilbake og livet i skogen er synlig igjen. Hadde med med meg kameraet i dag da jeg og Dina var på tur. Det var egentlig litt for sent, for sola hadde rukket å gå ned, men jeg fikk tatt noen bilder, såvidt..


De første par årene etter at vi flyttet hit hadde vi ofte haren på besøk i "hagen"(det var før jeg fikk noe hage å snakke om, da). Den var så søt der den kom på besøk med sine små... Deretter kom en periode med mye rev, og ingen hare var å se. Og nå, etter at vi har fått så mange naboer, så holder den seg vel helst i skogen. Men i dag så jeg mange harespor faktisk.. Det var litt koselig. Selv om mange kanskje tenker at haren ikke er så hyggelig å ha i hagen så er den jo så søt at man kan nesten ikke la vær å like den..

Hmmm. hvem der?? En liten pust i bakken??





Ekorn i skogen...










Og mus.. (Tror jeg...?)

Uforberedt

Det er så utmattende og strevsomt.. Enkelte dager kjenner jeg kommer til å bli forferdelig tunge. Kjenner det alt ifra jeg står opp. Andre dager kjennes fine. Som i dag. Gikk en lang tur med Dina. Hadde fotoapparatet med, og vi hadde en fin vindfull tur. Friskt. Jeg kom hjem og tenkte jeg måtte finne noe å lage til middag, så jeg kikka i fryseskapet. Der var det jo selvsagt over-fullt, så for å finne frem tok jeg noen av de halvfulle barnemat glassene etter Nikolas og kastet dem i søpla. Det var ingenting som tilsa at det skulle være vanskelig i det hele tatt, men i det jeg lukker skapdøra og kikker inn i fryseren igjen, så sprut-hyler jeg og må sette meg.. Alle minnene om middag og lunch og alle stundene på kjøkkenet sammen.. Jeg var helt uforberedt på min egen reaksjon. Det ender med at jeg må plukke glassene ut av søppel skapet(heldigvis hadde jeg lagt ny søppelpose, så det var rent) og legge dem tilbake i fryseskapet.. Det er nokså slitsomt; å ikke kjenne seg selv mer...

Ferdig

Var på formannskapsmøte i dag. Det var egentlig ganske greit. Det er jo en arena der Nikolas aldri har vært med i "bildet", så det var greit. Tok en runde på Storslett etterpå og sjekka ut shopping- alternativene. Men det var bare penger å spare alle steder. Heldigvis. Kjente på det når jeg var på tur hjem at det hadde vært mer enn nok for en dag. Hadde egentlig bare lyst å gjemme meg. Men men. Sånn vil det vel være en stund fremover. Måtte levere Jim sin sykkel på service etter å ha lirket meg nedover til møtet med den i dag tidlig. Ikke var det brems, girene funket ikke, det var så vidt hjulene gikk rundt og styret var helt merkelig. Utrulig at ikke Jim har klagd, men-men. Nå blir det forhåpentligvis bedre. De måtte sannsynligvis bestille noen deler..

Gutta dro på tur i dag til fjellandsbyen for å stå på ski. Tenkte det skulle være fint å være alene, men kjente det var nokså trasig i ettermiddag.. Godt var det at søster Bente kom på overnatting med familien. De skal videre på vinterferie i morgen, og da kommer gutta mine hjem igjen.

Ble ikke så mange nye endringer på den ferdige layouten fra i dag tidlig. Jeg ble egentlig nokså fornøyd. Har laga den med utgangspunkt i en mal fra www.ourblogtemplates.com. Mye styr og frem og tilbake før jeg fikk den installert og kunne begynne med å gjøre den mer personlig. Men jeg fikk det til tilslutt. Litt som matematikk, egentlig. Forferdelig irriterende helt til man får det til, og da er det bare gøy(geeek!) Har fått litt dilla etter at jeg fant ut litt mer om html. Brukt noen dager med å prøve ut ulike farger, bakgrunns mønster og header, til Johns store frustrasjon. Det går litt tid foran PCn, for å si det sånn. Men nå er det iallefall ferdig for denne gang. Finner vel snart ut noe annet å drive med. Neste prosjekt er forresten å lage forslag til vedtekter til PH-organisasjonen vi er i ferd med å dra i gang. Jeg har meldt meg som frivillig til å hjelpe til med oppstart og organisering. Vi har planlagt stiftelsesmøte i slutten av mars, eventuelt helga etter påske. Så får vi se om vi klarer å få med oss nok folk på møtet til at vi kan få kommet i gang..

Ny layout-igjen

Ja, så var det på tide å endre igjen. Plutselig syntes jeg det ble så svart og trist. Kanskje et tegn på at man har tatt et steg videre?? Vel uansett. Den er fortsatt under bearbeidelse, men regner med den er ferdig i løpet av kvelden en gang. Nå må jeg visst løpe for å rekke møtet... Ha tålmodighet med meg...

Thanx...

Frø og jord og sånnt....

Nå nærmer våren seg med stormskritt. Iallefall for en "hager". I går fikk jeg priklet paprika og chili, og i dag var jeg på Hagan gartneri og hentet knollene mine som har vært på "vinterferie" på kjølelageret der nede. De store Dahliane, skaugumbegoniaen og gladiolus-løkene så ut til å ha klart seg. Alt det andre var dødt. Helt sikker på at de har klart seg er jeg jo selvfølgelig ikke før jeg ser at de begynner å vokse, så nå har jeg stappa de i jord, så er det bare å vente å se. Jeg er litt tidlig ute i forhold til i fjor.. Ganske nøyaktig tre uker tidligere ute, faktisk. Men jeg tenkte jeg skulle drive de på litt lavere temperatur samt at jeg skal toppe dahliaen, så da tenkte jeg at tre uker ekstra var greit. Fint om de blomstrer de to dagene i juli sommeren er her så.... :P Eneste jeg er litt usikker på er begoniaen, men pytt. Den klarer seg nok. Sommeren er jo så kort her oppe allikevel...

Alt det som jeg sådde før helga har spirt, eller er i full spiring(om man kan si det sånn) det gikk forøvrig veldig raskt. Sådde to staude-chrysanter og matrem, en annen staude med langt og vanskelig navn plus løvemunn. Om ikke så lenge må de vel prikles. Så nå skal jeg begynne å gjøre klart til å fyre i gang drivhuset. Rydda i frø-samlinga her om dagen og kasta alt som var fra før 2005. Så da ble det tomt, gitt. En rask tur på nettet og jeg hadde bestilt frø for 400 kr. For en tulling. Jaja. det blir fullt i drivhuset i år og. Men noe skal man vel ha å gjøre. Gleder meg forøvrig til det kommer:) Bestilte hvitløk og kepaløk også, så kansje det blir noe avling i år...

Ellers har vi planlagt ny kjøkkenhage i år. Den vi hadde skal sannsynligvis få bli blomsterbed. (Og grøss og gru. Da trengs det mye blomster, så det er vel greit at jeg har bestilt mer frø...) I tillegg står to av de andre blomsterbedene mine totalt herpa fra i fjor. Påbegynt og uferdig. Det var egentlig med vilje, så det skulle bli litt mindre å gjøre til våren, men jeg ser nå at det kanskje ikke var så veldig lurt, for når hagen tiner fram har jeg NOK å gjøre, for å si det mildt. Får nok ikke tid til å gå på jobb...Om jeg skulle være så heldig å få en, da...(men det må jeg jo. Ellers får jeg vel ikke råd til å gjøre i stand hagen :/)

Nåvel. Den tid den sorg. Nå er det bare såing og prikling og kosearbeid de neste 3 månedene...

Det gikk så bra i dag. Ingen tårer på hele dagen... Helt til jeg skulle legge meg.. Da veltet det inn over meg. De siste timene, minnene.. Så sterke.Så levende... Jeg lengter så etter ham. Lengter så.Jeg vil holde ham. Høre stemmen og latteren,,, Alt jeg skulle gitt for å få hatt han her.. Jeg lengter så...