Kose

Diesel er skikkelig mamma-gutt. Han synes det er godt å ligge på fanget innimellom, selv om han egentlig er altfor stor, og det er såvidt vi får plass i stolen sammen. Men det er liksom greit, for jeg synes egentlig det er ganske koselig jeg og. Den myke varme Diesel-gutten som lukter akkurat slik Kira luktet.

Det er noen rare dager.. Diesel er en glad og lykkelig "liten" kar. Han hopper og spretter og viser riktig, ærlig og oppriktig glede når vi er ute og går tur. Man kan ikke unngå å bli i godt humør av å se på ham der han kaster seg over en hver liten snøklump, papirbit og kvist som kommer på hans vei. Det er bare SÅ GØY å gå tur. Også er han utrulig klønete når han løper altfor fort på isen og skal forsøke å bråstoppe når han tar meg igjen. Da sklir han selvsagt og deiser bortover isen på rumpa.. Han lærer visst aldri og gjør samme feilen hver gang.. Så er han selvsagt og veldig søt når han skal vise mor hvor flink han er å gå i bånd. Han tripper ved siden av meg med sin flotte dobermann-gange på "tå", med hodet på snei, og kikker forventningsfullt opp for å se om han kan innynde seg en godbit for eksemplarisk oppførsel. Han er et lyspunkt i hverdagen. Vi håper han blir så fin i voksen alder som han virker..

Så er det de tunge stundene. De som trykker meg ned. Det intense savnet som ikke blir det minste lettere etter som dagene går. Etterfulgt av en enorm tretthet. Som at jeg ikke skulle ha sovet på mange dager... Det kreves styrke for å røre meg. Armer og ben er tunge.. Som at jeg har brukt opp all kraft på tårene.