Nå er det straks to måneder siden jeg holdt Nikolas for siste gang... Lørdag er dagen... Det er så lenge siden. Når jeg ser på bildene av ham, så er det så jeg nesten ikke husker. Sånn kjennes det ut.. To måneder er en evighet.. Innimellom klarer jeg ikke huske stemmen hans. Hvordan det var å holde ham.. Latteren og god-lydene. Jeg klare ikke huske hvordan det hørtes ut da han sa gakk gakk og mammam.. Og det gjør så vondt i hjertet mitt å vite at ettersom dagene går så vil det bli enda vanskeligere å huske.. At jeg skal glemme de små detaljene helt er min største frykt.. Det er jo det eneste jeg har.. Jeg tenker tilbake på hva jeg husker fra da Jim var liten.. Og det er forsvinnende lite detaljer.. Kanskje blir det annerledes med Nikolas, i og med at der er mindre å huske på grunn av den korte tida han fikk sammen med oss. Men det vet vi jo ikke. Ikke før om 15 år, så vet vi hvor mye en husker eller ikke...
Så lenge jeg hadde Nikolas hos meg følte jeg aldri at ting var urettferdig. jeg tenkte at det var ikke mulig å se på det på den måten, at det var urettferdig at akkurat han ble født syk, og ikke skulle få leve opp. Det ville jo ikke være mer rettferdig om noen andre var syk i stede for Nikolas. Nå derimot, klarer jeg ikke å la være å tenke at det er så urettferdig at han ikke skulle få leve.. At vår lille famile skulle være nødt til å få oppleve dette. Jeg klarer ikke la være å synes synd på meg selv.. Noen ganger tenker jeg at jeg vil så gjerne ha flere barn, men så tenker jeg at jeg ikke tør.. Enn om noe går galt denne gangen og. Enn om jeg dør.. Enn om barnet dør.. Den evigvarende frykten for å miste igjen.. Jeg vet ikke om jeg klarer å gå gjennom et helt liv med den angsten.. For jeg kjenner meg selv nok til å vite at den vil alltid være der. Samtidig vet jeg ikke om jeg klarer å la være. Og uansett hvor mange barn jeg skulle få. Ingen kan fylle plassen etter ham... Jeg vet ikke.. vet bare at jeg lengter...
Det har egentlig vært noen tunge dager i det siste...I dag i sær... Det er likom at det bygger seg opp over noen dager. Begynner som en stille floke invendig som jeg ikke klarer å løse, og ender i en skikkelig jævli dritt dag.. Som i dag. Var bare så vidt jeg orka å stå opp..
3 kommentarer:
Det e rart at tia går så fort, at minnene våre svekkes enda raskere. Vi vil så gjerne huske alt,,alt som har skjedd, lyder, lukter, kjærtegn og det som gjør livet så verdt å leve. Det kommer dager som er gode, dager hvor man har alt så klart i tankene, men også dager hvor mye er vekk- visket sakte ut for så plutselig en annen dag dukke opp igjen. Han kommer aldri til å bli borte for deg Siv Elin, kanskje bare godt gjemt inni deg...håpe du finner nye krefter i dagene fremover. Sor klem T
Huff, det med flokene som vokser kjenner jeg bare så altfor godt til.
Du får ta i bruk staheta som jeg vet finnes i deg så kommer du deg nok opp til overflata igjen.
Alle minnene og detaljene finnes i hjertet ditt, det er bare ikke alltid så lett å ta det fram derfra, men så lenge du lever vil også minnene dine finnes i deg.
Gå ut og se sola skinne og husk på alle oss som er glad i deg og tenker på deg.
Klem fra Bente
My Dear Siv it has been only 2 months and you are doing good. You will always remember Nikolas's voice that will never go away. I am glad you are going forward, the Lord would say to you "Fear not my child, for I am with you". Keep you trust in the Lord and you will be able to keep going. Blessings Deb
Legg inn en kommentar