Det er vanskelig å forklare. Tidvis kjennes ting veldig bra, men så... Det er som den første isen på vannet en iskald høstdag... Det ser så trygt og sterkt ut, og du tenker at det går nok fint å våge seg utpå. Men så plutselig faller du gjennom.. Du kaver og kommer deg opp igjen, får igjen pusten. Venter en stund. Kikker utpå igjen. Joda... Det ser bedre ut i dag. I dag går det nok mye bedre. Så tar du steget. Og det ser ut til at dette skal gå riktig så bra.. Men desto lenger utpå du kommer desto tynnere er isen og dypere er vannet... Men det ser du ikke. Du bare fortsetter i all din overbevisning om at dette går strålende.. Plutselig, midt utpå går du igjennom - igjen... Der var jeg, i ettermiddag. Det holdt ikke. Jeg var for tøff. Burde nok ventet litt til.Vært litt forsiktig. Det er vanskelig å komme til land.. Rett som jeg tror jeg er trygg så brister isen igjen... Det er kaldt, det er tungt og det er dypt...
fredag 6. mars 2009
Et steg fram og to tilbake
Det har egentlig vært en merkelig uke, med store svingninger. Det har vært som om halve meg har tatt et steg videre, mens den andre halvdelen sitter fast.. Eller, det er ikke riktig sånn heller. 
Det er vanskelig å forklare. Tidvis kjennes ting veldig bra, men så... Det er som den første isen på vannet en iskald høstdag... Det ser så trygt og sterkt ut, og du tenker at det går nok fint å våge seg utpå. Men så plutselig faller du gjennom.. Du kaver og kommer deg opp igjen, får igjen pusten. Venter en stund. Kikker utpå igjen. Joda... Det ser bedre ut i dag. I dag går det nok mye bedre. Så tar du steget. Og det ser ut til at dette skal gå riktig så bra.. Men desto lenger utpå du kommer desto tynnere er isen og dypere er vannet... Men det ser du ikke. Du bare fortsetter i all din overbevisning om at dette går strålende.. Plutselig, midt utpå går du igjennom - igjen... Der var jeg, i ettermiddag. Det holdt ikke. Jeg var for tøff. Burde nok ventet litt til.Vært litt forsiktig. Det er vanskelig å komme til land.. Rett som jeg tror jeg er trygg så brister isen igjen... Det er kaldt, det er tungt og det er dypt...
Det er vanskelig å forklare. Tidvis kjennes ting veldig bra, men så... Det er som den første isen på vannet en iskald høstdag... Det ser så trygt og sterkt ut, og du tenker at det går nok fint å våge seg utpå. Men så plutselig faller du gjennom.. Du kaver og kommer deg opp igjen, får igjen pusten. Venter en stund. Kikker utpå igjen. Joda... Det ser bedre ut i dag. I dag går det nok mye bedre. Så tar du steget. Og det ser ut til at dette skal gå riktig så bra.. Men desto lenger utpå du kommer desto tynnere er isen og dypere er vannet... Men det ser du ikke. Du bare fortsetter i all din overbevisning om at dette går strålende.. Plutselig, midt utpå går du igjennom - igjen... Der var jeg, i ettermiddag. Det holdt ikke. Jeg var for tøff. Burde nok ventet litt til.Vært litt forsiktig. Det er vanskelig å komme til land.. Rett som jeg tror jeg er trygg så brister isen igjen... Det er kaldt, det er tungt og det er dypt...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
4 kommentarer:
Hei sis. Det e enda tidlig og det e klart det briste enda en stund, men det går fremover og det e det viktigste. Det vil ta tid men at du driste dæ utpå e bare fint. Det e som å strekke grensan og jo mer vant du blir, dess bedre takle du situasjonan.
Hodet e et forbaska uregjerlig instrument og til tider umulig å kontrollere. Man må bare ta det som kommer og prøve å takle det så godt man kan.
∂et e iallefall godt at du dele denne ferden med oss, og kanskje kan vi komme med litt "hjelp" nå det butte.
Masse klem fra lillebror og Jim.
Tusen takk for at du kommentere.. Det e godt å vite at du bryr deg.. Det har vært en forferdelig kveld.. Omtrent på linje med de første dagan etter at dåkker alle dro...
Kjære tante,
det e sant som onkel sir...det e enda tidlig. Det kommer sæ nok, og nån skritt i riktig retning e du kommet- og har du tatt- ved både at du skriv så mye som du gjør her og at du våge dæ utpå den tynne isen. Den tynne isen vil briste iblandt, og enda en stund fremover... svømme kan du... av og til vil sikkert hodet komme under vann, men vi e alle rundt å hjelpe dæ opp igjen når du treng det... men den eneste som kan få dæ helt på land sjøl- e du! Det e bare du som kan gå de stegan.
E så glad du greie å skrive, og å se positiviteten i at våren e på vei og at ting går litt sakte fremover... skriv masse, skriv mer...skriv alltid! Det e det kan hjelpe til å gjøre isen sterkere.
Mange mange klemma fra M.
Kjell Henning og Marita e så flink å skrive :) og du sjøl selvfølgelig..alltid bra å skrive.. til og m æ har begynt m skrivinga igjen etter alle de her månan på bloggen din..
Uansett,tar man tia t hjelp så blir d enklere å møte de tøffeste utfordringan..fattig trøst,men sånn e d nu bare.
God klem...
Legg inn en kommentar