Nå har jeg vært på jobb noen dager. Det går egentlig nokså greit, men det skal bli godt med en fridag i morgen. Jobben og den nye bikkja krever i grunnen ganske mye av meg. Det blir litt for lite tid til å tenke på Nikolas føler jeg. Kjenner et kniper litt i halsen og i maven innimellom. Et merkelig fysisk ubehag som det er vanskelig å beskrive.. Må ta meg tid til å stoppe opp. Gå litt for meg selv, og gi meg tid til å tenke og til å minnes... Kjenne på savnet og på sorgen... I går natt la jeg meg for første gang uten å gråte før jeg sovnet... En milepæl, som egentlig bare føles ekstra trist når jeg tenker på det...
Det ser ut til at vi skal få ettersamtale på rikshospitalet den 16. eller 17 april. Jeg gruer meg.. Det kommer til å bli tøft. Jeg hadde liksom så mange ting jeg ville snakke med legen om tidligere. Nå kjennes det ut som jeg må ta tingene "opp av skuffen" igjen.. Men jeg tror nok at jeg må det, for å kunne legge dem dit igjen og ha mulighet til å la dem være der.. Tror jeg. En del spørsmål som må avklares før vi skal kunne gå videre... Om man skal kunne vurdere om å våge å forsøke igjen, eller ikke...
Snakket med damene med jobbtilbudet i dag. Det var snakk om et deltids opplegg med usikker stillingsprosent og usikker varighet- inntill et år.. I utgangspunktet sa jeg at det var interessant. Jeg må jo ha noe å gjøre, og prosjektet var interessant nok.. Men det er jo alltid dette spørsmålet med å gå i deltidsstilling hvis det dukker opp noe mer fast. Jeg må jo ha fast inntekt på sikt... Nytter ikke å leve på 40%... i allefall ikke med vårt forbruk.. Og så er jeg jo såppass pliktoppfyllende at jeg ikke kan forlate halvveis.. Kommer sikkert til å ta det, om det ikke dukker opp noe annet i overskuelig fremtid, men har fått/tatt betenkningstid til neste uke...
Vår lille danske svenske PH-venn er så smått, smått på bedringens vei. Jeg tror det kommer til å gå bra med ham.. Håper det. Parametrene er iallefall på rett vei.. Han hadde sin to års dag i går, lille gullet... Jeg fikk noen fine bilder av mammaen.. Tusen tusen takk.. Goood god-bedringsklem til dere alle, Kirsten. Jeg tenker på dere masse!!
4 kommentarer:
Heia sis. Leste på en av de sidene du linka til om faren for å gjøre sæ avhengig av sorgen, komme inn i en sirkel som e vanskelig å komme ut av. Det e jo enda tidlig så det nok vanskelig og også tidlig å kunne "komme videre" som det hete, men det kan jo være greit å ha i bakhodet. Du skal jo ikke føle det e galt å ikke ha tid til disse stundene, du oppdage nok at disse stundene finne dæ, så de blir ikke borte. Nikolas blir aldri borte, ikke for nån av oss.
Samtalen dokker skal ha kan kanskje bli litt tøff, men det e sikkert også nødvendig. Kanskje få litt profesjonell innspill på ting som e vanskelig. Til no har dokker jo stort sett vært aleina om å takle det,(med litt profesjonell hjelp fra oss hjemmepsykologa, ehm; )
Trur det vil være bare godt for dokker. selv om det kanskje rive opp nån gamle sår. Det e av og til nødvendig for at det skal gro skikkelig.
Håpe det ordne sæ med jobben. Kan være greit å hoppe på den stillinga. Det kan jo hende det dukke opp no mer fast, men da får man jo veie det opp. Det e jo trangt på arbeidsmarkedet no så man har jo egentlig ikke råd til å ta for mange hensyn, så lykke til. Spesielt siden det no som interresere dæ.
Masse godklæm fra lillebror og Jim.
Siv I am so happy for you that you have your job doing flowers. That in itself can be peaceful. Love you Deb.
Føler vel egentlig at jeg har kommet meg mange steg videre.. I forhold til mange andre i min situasjon så er jeg kommet langt... Er på ingen måte "stuck" i sorgen. Problemet er snarere at jeg føler det går for bra. At det er for lett. For enkelt å komme seg videre.. Mye enklere enn jeg hadde trodd og forventet... Og det er med på å gjøre meg trist det og.. Gir meg på en måte dårlig samvittighet... For som en annen englemamma sa, et annet sted: "hvordan kan jeg..når jeg har mistet barnet mitt.." Jeg vet det er en del av "pakken" og alt det der, men jeg blir trist allikevel.. Det skal ikke være så "enkelt"...
Ser ka du mene sis. Dete jo mange element som skal på plass no og det hele blir nok litt rotat. Det må få tid til å gå sæ til. Snakk litt med andre om de her tingan, det hjelpe å få prata gjennom det. Bloggen her e fin på så mange måta men kan jo aldri helt erstatte en god samtale. Storesøstran kan være god til litt "Familiær samtaleterapi", og ikke vær redd for å "være til bry", det vil du aldri være.
Godklæm fra lillebror og Jim.
Legg inn en kommentar