24 tøffe timer

I morgen er den store dagen. Det begynner klokka 10, ca. Dermed er det full faste fra klokka halv sju/ sju. Det blir den første utfordringa… Det mest kritiske stadiet i forbindelse med operasjonen er ved innsovning og oppvåkning, sa legene. Først skal han ta CT røntgen, deretter blir det hjertekateterisering og til slutt blir det å sette venekateteret. En av de største utfordringene med inngrepene er logistikken. De ulike tingene skal skje på ulike plasser, slik at han må forflyttes fra et rom til et annet to ganger. Så er det jo ikke sånn at disse operasjonsstuene står tomme og venter på Nikolas, slik at det blir en utfordring å få det til å passe med at rommene faktisk er ledige når de skal være det. Hvis det ikke er det så blir han trillet ned på intensiven og satt på ”vent”.. kanskje vekket litt… Så er det en stor utfordring med hele kateteriseringen. Med om de klarer å få gjort det de tenker å gjøre og hvilke resultater de kan klare å få ut av det. De skal blant annet forsøke å sette en ballong i den åpne Ductusen hans for å se hvordan han tåler å lukke den(den blodåren som er åpen og som binder sammen det store og lille kretsløpet, men som er lukket hos friske). Men Holmstrøm var ikke så sikker på at de kom til å få det til. De vet jo heller ikke om blodårene hans er normale og om hvordan hele kateteriseringen kommer til å gå. Der er mange utfordringer. Legen sa at han ikke var så bekymret for hvordan Nikolas kom til å tåle operasjonen, da. Men der er jo alltid en risiko, og hos Nikolas er den større enn vanlig. Jeg kjenner at de neste 24 timene kommer til å bli tøffe. Spørs om jeg får sove. Og i tillegg skal sykepleierne inn hver time i natt for å sjekke metningene til Nikolas. Han skal ligge med måling i natt bare sånn for å ha hatt en måling gjennom hele natta. Huff. Blir egentlig litt sur. At de ikke kunne sagt fra litt tidligere så hadde vi ikke behøvd og gjort det akkurat i natt. Kunne jo gjort det i går for eksempel. Eller den natta vi satte det på, bare for å få beskjed når nattevakta kom at det trengte vi ikke ha på allikevel… Burde jo egentlig begynne å bli litt vant til sånn frem og tilbake opplegg. Mange leger og mange sykepleiere og meldinger den ene og andre veien og rapporteringer som kanskje ikke er helt tipp topp.. Jeg har liksom ikke tenkt så veldig mye på denne operasjonen disse dagene, men kjente her i middagstida at det begynte å sige inn over meg. Alvoret. Når det begynner å toppe seg hos meg med denne typen påkjenninger, da blir jeg ”litt” vanskelig å ha med å gjøre. Jeg er glad jeg ikke er sykepleieren som skal ta seg av oss de neste timene, eller er John som skal holde ut med meg - for å si det sånn…


Tomorrow is the day where it all happens. The big day.. I dread it. My stomach aches, my hand shiver and I feel like crying all the time.The next 24 hours will be the hardest one ever in my life. Thank you all, all around the world, for all your prayers and all your warm thoughts and best wishes. I’m so glad I got in touch with you and that you chose to share with us your experiences. It warms my heart knowing that people in others parts of the world are thinking and praying for us. Hope the good lord is with us and keeps us safe and strong through all this.