Et lite øyeblikk

I dag fikk vi kontakt for første gang siden operasjons dagen. Det var kjempefint. Dagen var egentlig ganske lik gårsdagen med at han var våken, uten å gi noe kontakt. Sykepleierne begynte å spørre om hvorvidt vi fikk noe kontakt med ham, uten at vi egentlig kunne si at vi fikk det. Men så plutselig utpå ettermiddagen så slo han opp øynene og kikka lenge på meg og bort på John. Han hørte at legen pratet og forsøkte å strekke øya bort for å se ham, før han kikka på oss igjen. Det var godt å se. Han var våken en liten stund før han sovna i 4-5 tiden. Og siden har han sovet. Sover rolig uten at han har fått noe ekstra å sove på. Jeg håper det er et tegn på at han har det bra og at det ikke er noe som plager ham. Plutselig fikk jeg en sånn uro over meg at kanskje noe er galt, men jeg håper det er et positivt tegn. Sykepleieren mente han reagerte naturlig på når hun rørte på ham og slikt og at alt så fint ut. Hun hadde forsøkt å snu på han og sånn i håp om at han skulle våkne litt, men han bare sov videre. Han har egentlig vært mye våken i dag, så kanskje han bare har behov for å sove... Håper det... Det ble ikke noe av ekstuberinga i dag. Han må enda litt mer ned på pustestøtte og oksygenbehov før de mener han skal ha en sjanse til å klare seg uten respiratoren. Så det blir en til to dager til på respirator, i beste fall.