Godt nytt år

Ugh-så mett!! Akkurat ferdig å spise årets kalkunmiddag, og den ble vellykket i år igjen.. Det må være helstekt kalkun på nyttårsaften. Er blitt tradisjon her hos oss.. Det er ikke mye som slår en saftig god kalkun med fløtesaus og en skikkelig god waldorfsalat... mmm... Joda. Det er litt mye med en hel kalkun til oss tre. Spesielt når man er nødt til å kjøpe en på minst fire og et halvt kilo for å være sikker på at den ikke blir tørr... Men når man tar prisen i betraktning er det vel nesten billigere å kjøpe en hel kalkun på 4-5 kilo enn å kjøpe en filet... Dessuten er det bare ikke å komme utenom at det er like viktig(- og godt) med småspisinga av restene utpå natta og neste dag, som selveste middagen... Og da må man jo bare ha litt ekstra å gå på.. Ja, også kan man jo invitere gode venner til å komme på middag på nyttårsaften så blir det ikke så veldig mye igjen...

Jeg skal være enig: Tørr kalkun er IKKE godt.. Men så så har jeg alltid vært heldig, og har aldri spist tørr kalkun her hjemme eller hos min mor,- som forøvrig begynte med kalkun-galskapen for mange-mange år siden, og hvor jeg stjal noen gode tips før jeg skulle kaste meg utti det selv..

(Bildet er lånt fra internett for det er så skrekkelig vanskelig å ta bra bilder av mat, men den jeg laga ble ikke så helt ulik, haha)

Men nå må jeg visst hvile littegrann så jeg klarer skifte for å dra ut...

Vil egentlig bare ønske dere alle et riktig godt nytt år og si tusen takk for det gamle..

GODT NYTT ÅR!!

Julekveld

Så kom dagen vi har grue-gledet oss til. Julaften... Sjefen var så utrulig snill og ga meg fri. Jeg kjente her tidligere at det ikke om til å bli noe ålreit å gå på jobb. Det har vært godt å kunnet ta dagen med ro. Besøke grava mens det var lyst og ha tid til ettertanke og små mimrestunder. Lette fram bildene av Nikolas fra sist jul, og tårene kom selvsagt over det som var og det som ikke lenger er, og føyde seg inn i rekken av følelser fra hele adventstida... Tror nok det blir en merkelig kveld. Men får bare ta det som kommer og gjøre det beste ut av det, og tillate dette å være følelsenes kveld.. Julefølelsen lar egentlig vente på seg. Jeg tror vel kanskje ikke at den kommer i det hele tatt i år, slik jeg har kjent den fra tidligere. Men jeg fikk da en liten følelse av jul da jeg sto opp i dag tidlig å kjente lukta av gran i stua.. Et lite snev av følelsen av at, joda; Det er nok jul... Tross alt...

Ønsker alle en riktig god jul, og ta vare på familien og de dere er glade i... Livet er så skjørt, selv om det kan fremstå som det sterkeste i verden i en travel hverdag...

Juledekorasjon

Jeg fant akkurat den krukka jeg var på utkikk etter på Kid da vi var i Tromsø, og dermed fikk jeg laga julegruppa slik jeg ønsket det.. O-glede.. Jeg ble fornøyd. Amaryllisen blomstrer for fullt allerede, men pytt. Den står så lenge den står, så får jeg bytte den ut hvis den skulle finne på å være ferdig før jul...

Ultralyd

Forleden var vi i Tromsø på utvidet ordinær 18 ukers ultralyd med overlege... Legen målte det hun kunne på dette stadiet og så langt hun kunne se så alt ut til å være i orden. Alle vitale mål var slik de skulle være i hht alderen..
Samme dag var vi til samtale med jordmor på UNN. Jeg hadde fått henvisning til jordmordteamet i Tromsø som har erfaring med oppfølging av gravide som har mistet barn.. Det var egentlig en fin samtale. Det føles godt å vite at det er noen der som kan fortelle meg at det er normalt alt det jeg tenker og føler.. At det å synes at det er vanskelig å fortelle til folk, at det er vanskelig å forholde seg til all den forventningen av overstrømmende glede, at det å bli irritert når noen kommenterer den voksende maven, - at alt dette er normalt.. Eller iallefall at jeg har lov å føle det slik, og at jeg møter forståelse for at sånn er det...
Jeg har vært nødt å øve meg på å fortelle til folk omkring meg at noe er på gang. Jeg kan jo ikke fortsette å skjule det lenger. Det er ikke fysisk mulig. Så da må jeg forsøke å finne en måte å handtere det på. Så jeg har forsøkt å se hvordan det ville være å fortelle.. Og det har gått bra. Det føles enklere for hver gang... Og jeg blir ikke lenger irritert over kommentarer...Det er greit..
Etter ultralydundersøkelsen har jeg liksom følt meg litt lettere til sinns.. For første gang har jeg vært i stand til å føle en slags gledelig forventning til det som kommer... Også uten å føle at det er vanskelig i forhold til Nikolas.... Det er ikke det at jeg har vært bekymret for at noe skulle være galt, og at dette liksom har blitt avkreftet med ultralydundersøkelsen. Har ikke tenkt tanken engang.. Iallefall ikke som jeg har vært bevisst- ikke enda. Og jeg vet at uansett hvor mye de studerer den lille med ultralydapparatene sine så er fortsatt alt like usikkert.. Ingen kan si etter en normal ultralydundersøkelse i uke 18 at barnet er friskt og perfekt og alt sånnt tull og vas... Til det vet jeg alt for mye. Så for meg handler det nok om andre ting.. Kanskje er det mer at jeg har sett hva som er der. Fått "hilse på", og at jeg nå kjenner at han er der, hver dag.. Jeg vet ikke... Jeg vet bare at akkurat nå kjennes ting litt greit. Og det er bra...

Tidligere innlegg merket graviditet... Noen er postet en stund etter at de er skrevet...

Nav-H...-Igjen!

Jeg trodde jeg skulle være ferdig med å bruke energi på å irritere meg på NAV. men dengang ei. Jeg antar at så lenge vi må fortsette å forholde oss til NAV Lenvik, så vil det evige hell..... fortsette. Jeg begynner nå å mistenke at de er et gjeng med udugelige mennesker som sitter der nede å surrer, men det er vel snarere rutiner og opplæring som er helt fraværende.. Manglende ledelse??? .. For godt og vel en måned siden leverte jeg søknad om svangerskapspenger. Jeg har fått 30% svangerskapspenger fra legen på grunn av at kvalmen og bechterevsen og alt det andre til sammen ble litt for mye for meg en stund. Så har jeg selvsagt ikke hørt noe fra NAV og måtte begynne å undersøke.. Vel... på telefonen var det jo ingen hjelp å få, så jeg måtte gå i arbeidstida å høre med vårt lokale NAV kontor hva som hadde skjedd. Etter mye om og men og noen telefoner fra de lokale til NAV Lenvik viser det seg at alle papirene mine er blitt borte. Sjokk??! Nei. ikke i det hele tatt. Mannen i skranken sier at det forsvinner mer post mellom NAV Nordreisa og NAV Lenvik enn det gjøre i hele Troms postdistrikt til sammen.. Eller noe sånnt... Så her er det noe alvorlig feil. 6-8 ukers behandlingstid, sa de i Lenvik, og jeg måtte søke på nytt... Jeg nektet selvsagt å godta noe slikt. Dette får de ordne opp i, og de får se til at det blir hastebehandling. Jeg venter ikke til februar på penger de har rota med. Det er helt uaktuelt.

Så sagaen om nav fortsetter og fortsetter og fortsetter...
Jeg er nå så lei at jeg er på nippet til å si at hele det statlige trygdesystemet kan dra seg langt inn i .... og at slik det er nå så ville en privat forsikringsordning vært like bra. Det er jo det samme hvem man krangler med. Forsikringsselskapet eller NAV...

Sukk

En liten Pher gikk bort.. igjen

For noen dager skjedde det igjen.. At en liten PH- er fra vårt "samfunn" gikk bort.... En liten jente som ikke fikk vokse opp på grunn av den tragiske sykdommen PH...

Og jeg kjenner at jeg blir irritert og frustrert .. Jeg føler vi bor i et U-land. Nei; vi bor i en u-lands -region når det gjelder barn og Pulmonal Hypertensjon.. Her i Skandinavia.. Også dette barnet gikk bort uten å ha fått anledning til å forsøke de beste medisinene.. Jeg kan ikke forstå hva legene nøler med.. Når mulighetene er så få, og alternativet så utenkelig.. Hva er det de venter på.. De vet jo hvordan dette praktiserer i andre land... Hadde ikke jeg stått på kravene hadde ikke Nikolas heller fått prøve Flolan. Og uansett om han fikk forsøke det så tror jeg vi var alt for sent ute.. Kanskje hadde resultatet blitt litt annerledes om vi hadde fått forsøke det et halvt år tidligere... Eller kanskje ikke.. Det får vi aldri vite.. Da vi sto der i mai og legene sa til oss at han ikke kom til å leve så lenge... Da burde de ha tenkt... Hvilke alternativer var der og hvorfor skulle vi ikke forsøke alt som var tilgjengelig...

Jeg spurte legen vår på riksen: hvis jeg får et barn til med PH og vi krever å få flolan fra dag 1. Får vi det da?.. Han sa ja.. Det ville vi få.. Også sa han at han tror han ville gjort alt likedan med Nikolas om han hadde fått anledning til å gjøre det om igjen... Han tror... Jeg vet at hadde jeg vært der igjen så hadde jeg sannsynligvis gjort ting annerledes. Jeg vet mer nå enn da.. Jeg hadde krevd mer- forventet mer... Men jeg er ikke bitter. Overhodet ikke. Jeg klandrer ikke legene for de avgjørelsene de tok. De gjør alltid så godt de kan med det utgangspunktet de har.. Men usikkerheten og uvissheten vil alltid være der... Jeg trodde Norge var et av de beste landene på medisin. Så naiv jeg var.. Mitt kjennskap til helsevesenet har vist meg at på enkelte områder ligger vi nok litt etter... Av ulike årsaker.. Det er noe med systemet tror jeg.. Det er frustrerende, og jeg føler trang til å gjøre noe... Noe som kan hjelpe... Men jeg er bare et lite menneske i et digert maskineri jeg ikke kjenner. Jeg føler meg liten og ubetydelig og vet liksom ikke helt hvilken ende jeg skal begynne i... Jeg vet ikke engang om jeg har rett- jeg er jo ikke akkurat objektiv....

Mørketids-dag

En nydelig dag... Snøen som falt i går og i natt hadde lagt et nydelig teppe over trær og jord og dempet alle lyder omkring.. Sola har akkurat forsvunnet under horisonten, og det var akkurat som hun ropte i det fjerne... "Jeg er her... Se... jeg er her... Jeg kommer snart tilbake..."

Adventstid

Søndag er første søndag i advent, og i kveld tennes julegrana her i bygda. Begivenheten markeres med kveldsåpne butikker og aktiviteter i sentrum. Jeg har vært heldig og fått fri hele kvelden. Ingen overtidsjobbing-hurra.. Kjenner jeg er litt sliten i dag, men jeg skal ta meg en tur for å se på "livet og om det er noen gode tilbud.. 4 timer jobb i morgen, så skal vi ha en hel uke ferie etter det.. Ser virkelig fram til det. Det skal bli godt å ha litt overskudd til julekort-laging og pynting i huset. Tviler på at jeg orker å gjøre så mye nå i helga annet enn å planlegge.. Energinivået er helt på bånn for tida.. Derfor blir det litt lite blogging og. Kveldene og ettermiddagene går til å sitte som et kadaver i stolen å glo på TV.. Bare tanken på å stryke gardiner og vaske kjøkkenvinduer kjennes uutholdelig.. Så. 1.søndagen får nå bare gå som det er.. Skal henge opp adventsstjerna(som forøvrig skal bli fornyet i dag) og sette på plass adventsstakene, så får julestjernene, julegardinene og adventskransen komme til uka.... De lilla gardinene jeg kjøpte på KID til tv-stua ble knaillfine og med den lilla duken fra princess så er det jo advent i massevis der vi tilbringer kveldene;) Nå lurer jeg bare på om jeg skal lage en kjempestor krans å henge på veggen ute med lys og greier, eller om jeg bare skal gå for den sedvanlige dørkransen.... Hmm. MYE jobb å lage kranseunderlag å alt det, men jeg er litt lei av det vanlige... ut å studere litt for å se om det kan bli fint...

Kjenner jeg trenger å gjøre litt forandringer i år i julepyntinga... Bare tanken på å dra fram det gamle er "ugggh".. Har mest lyst til å kjøpe alt nytt... men jeg må vel ta fram eska å se hva som kan brukes om igjen, og hva som må anskaffes. Kom til å tenke her tidligere at det er faktisk to år siden jeg har gått i butikkkene før jul og fått inspirasjon.. I år har jeg fått plenty, da. Gjennom jobben. Så det er nok derfor trangen til å skifte litt er så påtrengende...Det, sammen med det at kanskje behovet for nye ark er en smule påtrengende... Ikke det at jeg tror det hjelper noe særlig på det som står foran oss, da... Men..

Takket ja til jobben

Mandag var jeg på møte med ny-jobben, og jeg takket formelt og skriftlig ja til stillingen. Jeg hadde gruet meg til å snakke med dem. Lang oppsigelsestid i min nåværende jobb og ting som liksom skal skje i mai, hvis alt går bra gjør jo ikke situasjonen ideell for arbeidsgiver. -Men hurra!!! Han var såååå koselig og smilte og lo og gratulerte og ønsket meg hjertelig velkommen. Han virket ikke litt lang i maska en gang, og alle mine bekymringer ble gjort til skamme.. Gleder meg veeeeldig til å begynne i ny-jobben. Jeg tror det kommer til å bli kjempe- bra. Bare så synd det ikke skjer før i februar... En eeeeevighet til..

Julebutikk

Ja, nå begynner butikken å bli full av jul.. Det aller meste er nå pakket opp og ut av eskene og har fått plass i hyllene. Inngangspartiet har fått rød og sølv-drakt, en kombinasjon jeg kommer til å kjøre hjemme selv denne jula. Jeg syns rett og slett at det var en finfin kombinasjon.. Gull er visstnok ganske så "ut" denne jula, så alt det gamle "gullet" får bli værende på boden, tenker jeg. Sølv er gjennomgangsfargen i butikken sammen med rødt. I tillegg til det som dere ser på bildene har jeg laget ferdig to bordutstillinger til i butikken. Alt i samråd med de andre selvsagt. Fikk laget ferdig den ene vindusutstillingen også i dag som de andre begynte på i går.. Så nå gjenstår blomster-"avdelinga" og resten av vindusutstillingene, pluss litt småtteri her og der. Alt skal være ferdig til kveldsåpent neste fredag. Da blir det julegrantenning og aktiviteter i "sentrum" sammen med kveldsåpne butikker..

Koselig med jul... :)

Håper jeg får tatt bilder av resten og, så skal jeg legge det ut..

Svinevaksine

Mandag fikk jeg svineinfluensavaksinen.. Det var vaksinering av risikogrupper. Gravide og barn opp til 18 år, tror jeg det var som hadde tid fram til klokka 12.. Følte meg rimelig avslørt og uthengt der jeg kom.. " Det er bare for gravide og barn fram til klokken 12" sa damene bestemt i døra... "Ja, det passer jo perfekt", sa jeg, og fikk meg kø-lapp.. I det jeg gikk inn på venterommet angret jeg øyeblikkelig på at jeg ikke i forbifarten hadde rappet med meg en unge fra gata som alibi.. Jeg kunne like gjerne skrevet en diger plakat og hatt på hodet hvor det sto GRAVID-GRAVID-GRAVID!!! med skinnende røde bokstaver.. Størrelsen på vårt lille samfunn ga lite rom for anonymitet, og det at jeg traff på en kjenning i døra hjelp liksom ikke noe særlig på.. De medfølende blikkene til helsesøstrene sammen med ordene som var ment å gi en eller annen merkelig form for betryggelse for valget om å vaksinere meg føltes nedlatende... Ikke hadde jeg bedt om det, ikke hadde jeg behov for det og ikke ønsket jeg det. Hverken informasjonen- som jeg forøvrig har vært fullt ut i stand til å tilegne meg på egenhånd, eller medlidenheten -eller forståelsen eller hva det var.. Jeg vil bare bli behandlet som alle andre; et voksent, høyt oppegående menneske...

Tilbud om ny jobb

Ja, så fikk jeg tilbud om den jobben jeg var sikker på at jeg ikke fikk. Konsulent på den lokale videregående skolen. Tror det må være bortimot to måneder siden jeg søkte, så jeg regnet med at toget var gått for lengst. Jeg ble mildt sagt forfjamset da de ringte i morges og ga meg tilbudet. Hadde jo omstilt hjernen og hele meg på at jeg ble værende der jeg er på ubestemt tid.. Skrevet kontrakt og begynt å "planlegge" konfirmasjons-utstillinger og greier.. Men de(tror det var to) foran meg hadde takket nei til jobben, så da fikk jeg tilbudet... Kjempehyggelig det, selv om det ikke akkurat er så kult å være tredje eller fjerdevalget deres.. men pytt. Jeg hadde ikke de kvalifikasjonene de egentlig ønsket: økonomi-bakgrunn... Jeg kommer nok til å takke ja.. Meeeen- først må jeg visst snakke litt med dem... Informasjon må jo gis andre veien og... "tenke"

På bussen

Nå er vi på vei til tromsø på juledekorasjons-demonstrasjon med nils normann iversen.vi tar buss.kollektivtransport er en behagelig måte å reise på.kom til å tenke på en sang med kari bremnes som har en strofe som sier noe om hvor deilig det er å sitte der å bli fraktet avsted...jeg synes det beskriver godt hvordan jeg føler det,og hvorfor jeg foretrekker kollektiv-transport,spesielt i byen..elsker å bare sitte der i egne tanker og se på menneskene og på kulissene som fyker forbi...det er faktisk en av tingene jeg savner med by-livet..merkelig nok..


---- 
Sendt fra en
Sony Ericsson-
mobiltelefon

Kvalmekvalmekvalme

Beklager at det har vært lite blogging i det siste.. Ettermiddagene har vært en sann lidelse. Fra siste mit middag er fortært til jeg kryper til seng har kvalmen vart enerådende.. Jeg har nok med å sitte foran tvn å holde meg fast slik at jeg ikke kaster opp.. Noen ganger har jeg vært å forsøkt, men uten at det har blitt med annet enn tomme rop i porselens-skåla... Ikke særlig hyggelige greier, med andre ord...

Mandag var vi i Tromsø på tidlig ultralyd.. Vi har bedt om ekstra oppfølging denne gang, og vår fantastiske lege fra UNN, som for tida er på andre siden av jorda har ordnet alt for oss fra langtbortivekk-istan.. Det har vært en lang prosess å komme dit jeg er nå.. En lang tur ned i etasjen under kjelleren, og en tung vei opp igjen, men jeg føler det går bedre... Jeg føler jeg kanskje nå kan smile og tenke litt positivt når folk sier"... ååå, så fint", og" ...så koselig", og alle de tingene man sier når man hører at noen venter barn.. Det er jo ikke alltid sånn at alt bare er solskinn og glede.. Alt blir ikke alltid slik man tror, og ungen er ikke nødvendigvis frisk, selv om det kan se sånn ut på ultralyd.. Dess mer bagasje man har. Dess vanskeligere er det å bare være positiv til alt og alle.. Ja, jeg vet: Man skal jo tenke positive tanker og ikke ta sorgene på forskudd. Hittil har det ikke vært fremtiden som har vært problemet, men å finne ut av hvordan man skal takle nuet. Alle de motstridene følelsene mellom glede og sorg, mellom det som skal bli og det som har vært, og finne plassen og rommet i seg selv til alt dette. Nå er jeg litt mer der: At jeg tror at det skal være mulig å ha plass til alt. At jeg kan klare det. Og dermed blir det ryddet plass for andre typer bekymringer....
Jeg er da iallefall 13 uker og 5 dager på vei. Den lille var allerede et fullt utviklet lite menneske som drakk vann, tisset og "studerte" hendene sine sånn at det så ut som den suttet på tommelen... Kjønn var det alt for tidlig å si noe om. Men jeg tror det blir gutt--- 10 desember er det satt av tid til ny ultralyd med hjertespesialist, og vi skal diskutere videre oppfølgings strategi...

Å leve det er å elske

Torsdag etter allehelgensdag var vi i kirka på aftensang med minnegudstjeneste. Alle som hadde mistet et nært familiemedlem det siste året var spesielt invitert, og det var mange mennesker som hadde møtt opp. Det var en fin og verdig stund, med plass til mange tårer, tente lys og sang.. Det var første gang vi var i vår lokale kirke etter begravelsen til Nikolas, og ble en spesiell opplevelse for oss. Vi har jo mistet to av våre aller nærmeste det siste året.
Presten spurte: Hva er det å leve? Ja.. Hva er det å leve. Hva vil det si å leve? Hva innebærer det... Presten fortsatte med sin definisjon av å leve: Å leve det er å elske, å føle kjærlighet til alt omkring deg, til jorda og menneskene rundt deg, og leve livet deretter... (fritt etter slik jeg husker og tolker det han sa) Kanskje har han rett.. Hvilket liv har man uten kjærlighet? Når alt kommer til alt, så er det vel kjærligheten som betyr noe.. At vi er i stand til å elske noe- eller noen..Og at vi har noen å elske.. Tobente eller firebente venner, naturen omkring oss, familien, en livsledsager eller barna våre.. Videre sa han: sorgens mor er kjærligheten, for uten kjærligheten kan man ikke føle sorg.. Og han har jo rett i det. Det er fordi vi har elsket så høyt at vi og føler sorgen så sterkt...

Søndagstur

På søndag ble jeg invitert med på fjelltur. Det var nydelig vær, men fordi jeg sto litt sent opp fikk vi ikke med oss sola.. Vel..Men turen var flott. Vindstille, godt vinterlig føre og temperatur rundt null grader.. Ingen rein eller andre dyr å ta hensyn til, så hundene fikk boltret seg i mange timer..Fikk tatt noen bilder av den fine utsikten fra toppen. Første bilder med kameraet på mange mange uker..

Allehelgensdag- Hjertefred

Allehelgensdag markerer vi i Norge og. Det er dagen for å minnes de en har hatt kjær og som en har mistet. Lørdagsrevyen hadde i går et flott innslag som fikk tårene til å trille hos meg..
I Oslo arrangerer Bjørg Thorhallssdottir på allehelgensdag "Hjertefred" for 4. år på rad.. Arrangementet finner sted i Løkkehaven på Bærum. Jeg skulle ønske jeg visste om det litt tidligere. Da hadde jeg tatt turen ned. Uten tvil.. Det ser ut til å bli et fantastisk flott arrangement... Kanskje kunne det vært mulig og fått til en slik markering i Tromsø og.. Hadde ønsket å bidra til å få det til om det hadde vært mulig... Torsdag er det minnegudstjeneste i kirka her i bygda. Vi skal gå. Til da blir det lys på grava til Nikolas og en liten krans.

Nordmenn kan ikke feire Halloween

I dag er det den store knask eller knep dagen.. Halloween. Personlig synes jeg det er en unødvendig og riktig kjip dag. "Artig for ungene" sier du? javel, kanskje. Men det irriterende med dagen er at det liksom ikke er mulig å si at "dette orker jeg ikke være med på", uten at ungene gjør djevelskap.. Sist halloween registrerte jeg skikken med at de som ville ha besøk skulle markere det med tent lykt ute. (oppfattet det som at jeg måtte ha gresskar-lykt ute) For meg var det en sjanse til å slippe alt styret med vaktsomme hunder og bjeffing med ringeklokka... Så i år forsøkte jeg dette( ingen tent lykt i år heller) - uten hell. For vi nordmenn har visst ikke skjønt hvordan dette er ment å skulle funke. NRK har en fin artikkel på sine nettsider om temaet. Klikk på bildet så kommer du dit..
Derfor fikk Diesel være vakthund en stund i kveld og holdt noen av hordene unna, og resten fikk gammelt godteri som hadde ligget i skapet en stund(det var ikke gått ut på dato, altså, men heller ikke kjøpt inn i dag). Aldri så galt at det ikke er godt for noe. God plass til nytt godteri.. Nå har heldigvis de fleste gått hjem og den utholdende dørklokka har fått fred..
Neste år blir det helt mørkt på trappa mi.

Kong vinter

Hver høst slår det meg.. Hvordan det virker som værgudene formelig sloss om å få ha råderetten.. Når kong vinter gjør sin første entrè tar det ikke lang tid før varme vinder slår ham tilbake... Så også denne gang.. Om enn klarte han holde grepet litt lenger enn normalt, men han måtte gi slipp og de varme vindene fikk feie over området noen dager, med temperaturer på 16-17 gradet pluss...
I dag var det virkelig "kamp".. Snø- over i regn- over i snø igjen- og så regn...Vind og blåst... Men før kvelden kom vant snøen, vinden stilnet og bakken er hvit igjen.. Sommerens krefter er straks ebbet helt ut, og kong vinter går atter seirende ut og får herske tronen i 5-6 måneder.. Alt vi kan gjøre er å drømme om grønne enger og blomsterflor og finne fram skiene- Ugh...

Jazzkveld

I kveld var vi på vår første jazzkonsert. Det er takket være Marita at jeg i det hele tatt har åpnet øynene for jazzen. Før hennes presentasjoner for meg på de mange "teselskapene" våre var jazz egentlig noe jeg slo av når det ble spilt på tv eller radio. Men enkelte sider av musikken har noe ved seg som kan være interessant å utforske videre, og hvilken bedre anledning finnes der vel enn konsert.. Så dermed bar det avsted til Bios.. Asmund og Ove Bjørken med Steinar Kjeldsens kvartett var på besøk. Om det var en bra konsert eller ikke kan jeg egentlig ikke svare på. Til det vet jeg alt for lite om jazz.. Men det var god stemning, og jeg kosa meg. Så alt i alt en god jazzopplevelse. En liten stund kjente jeg at det begynte å bli nok. Men så spilte de en låt jeg kjente litt fra før og en ballade og så var jeg klar til å glede meg over resten og. Så. Da blir det kanskje flere konserter på meg fremover. Jazzklubben er flink å arrangere og om to uker er det nye muligheter med Chistianssand string swing ensemble... Klikk på bildet og les mer om du er interessert...

Gravid

Ja, vi er altså gravid igjen.. For en drøy måned siden var vi på tur ut døra på en fest vi var invitert til.. Jeg regnet med at denne festen ville inneholde en del alkohol, og fordi jeg syntes at mensen lot vente på seg og alkohol og graviditet ikke akkurat hørte så godt sammen, følte jeg at jeg måtte si noe til John. Så dermed begynte vi å regne litt og jammen var jeg ikke bortimot en uke sein.. Hadde tilfeldigvis en test i skuffen fra forrige gang, og ganske riktig. Den var positiv så det holdt, den... Så da var vi på vei på fest, litt i overkant forvirret og ikke helt feststemt...

Joda. Vi hadde jo tenkt å prøve igjen.. Og akkurat i august så hadde det føltes som et riktig tidspunkt å starte noen spede forsøk. Kvinner over 35 prøver jo visstnok i gjennomsnitt over 6mnd før de blir befruktet, så jeg hadde liksom regnet med at det kom til å gå nærmere jul før det ville bli aktuelt å tro på noe klaff. I tillegg var august preget av en del reising og andre ikke-sengehyggelige aktiviteter, så sjansene var ikke akkurat så store for at det skulle ha blitt klaff de 3 dagene jeg var fruktbar.. Men jommen sa jeg smør.. Full klaff på "første forsøk". Og akkurat da vi hadde bestemt at vi skulle vente til etter svineinfluensaen, så finner vi ut at det er nok litt for sent for det....

Først kom et lite stikk av glede.. Ny verdensborger, ny mulighet.. Så veltet depresjonen over meg med full kraft igjen.. Nå ville Nikolas komme i skyggen.. Jeg var ikke klar for det. Ville ha han helt i front av hjernen min ennå lenge.. Han måtte ikke komme i annen rekke... Jeg trodde jeg var godt forberedt. Hadde vurdert alle problemer omkring sykdom og død og gjentagelse... Hadde kjent på alle mulige problemer og utfordringer og kommet til at jeg var klar... Men jeg hadde ikke tenkt at det kom til å få den innvirkningen på meg som det faktisk hadde... At det ville ta den vendingen det gjorde og at det som til vanlig frambringer glede og håp for framtiden skulle ta meg rett tilbake til den dype depresjonen over å ha mistet. Det var jeg ikke forberedt på... Naivt kanskje, men uansett... Så ble jeg redd for at depresjonen skulle frembringe en abort... Jeg forsøkte å tvinge de tunge tankene bort. Skrudde på autopiloten igjen. Gikk på jobb... Dagene gikk greit. Følte ingenting. Ikke glede, ikke sorg. Men når natten snek seg innpå kom tårene. Jeg dytte de vekk. Leste en bok til jeg sovnet. "Glemte" følelsene lenger til jeg fikk sove .. Og ettersom dagene gikk, så gikk det ikke lenger. Det hele kulminerte en lørdag for noen uker siden, og jeg nådde bunnen....

Det går litt bedre. Jeg klarer ennå ikke føle glede over det som er på gang.. Men depresjonen er ikke riktig så tung lenger. Jeg har fådd en henvisning til psykolog og 20% svangerskapspenger for å klare å ta vare på meg selv litt... 9 nov skal vi til fosterdiagnostisk samtale på UNN... Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forberede meg, og hvordan jeg skal forberede meg...

Diesel the terminator

Diesel har tatt knekken på nok et liggeunderlag. Fra før har han revet i stykker fire vatt-tepper og en lenestol.. For en tid tilbake kjøpte jeg en fin madrass laget i kraftig kanvasmateriale med forseggjorte sømmer og skjult glidelås. Dina falt pladask for madrassen og fant seg øyeblikkelig til rette. Alt så ut til å gå riktig bra. Diesel oppdaget et gummi-merke i et av hjørnene, men etter det første angrepet så det ut til at han hadde glemt hele greia. Han har ikke revet mer av stolen sin, og jeg trodde at han kanskje var over det verste... Det var inntil vi kom hjem fra jobb i dag.. ritsj ratsj og ørten vatt-dotter senere så lå Dina i en ny "søppelaug" inni buret... Så nå er det tilbake til "vann og brød" for kameraten. Tynt fleecepledd og en gammel fillerye inni bur dagen lang mens mor og far er på jobb... Og spiser han opp det og. Ja da får det bli netting-seng for han.. Som man reder ligger man, er det visst noe som heter. Sukk.. Kevlar next.. liksom... Neppe...

Kvalme

Dagen i dag har vært ille... Helt siden jeg kom hjem fra jobb har jeg sittet i stolen foran Tvn og forsøkt å holde middagen på plass. Jeg føler meg ubrukelig og som en latsabb. Mannen er så flink: lager middag, tar oppvasken, bretter klær, går tur med hundene.. og alt jeg gjør er å sitte der. Kanskje hadde jeg klart å presse meg litt mer?? Jeg vet ikke.. Satte på vaskemaskinen, og det var så vidt det holdt.. Jeg ønsker jo å bidra... Kanskje går det over snart.. Jeg har forsøkt ingefær-te, kaldt vann med sitron, kjeks mm.. Ingenting hjelper.. Frukt hjelper en liten stund... Så er det "på han igjen"

Home again

Hjemme igjen etter noen dager hos mamma i Finnmark. Koselig å være hjemme og treffe alle sammen. For en gangs skyld fikk vi kommet oss litt rundt på besøk og. Alltid en utfordring når vi drar oppover på helge-tur å klare å disponere tiden til å komme oss rundt og samtidig være på besøk hos mamma.. Det er så deilig å se mamma sprudle og gløde som en sol som hun gjør nå.. De siste årenes tungsinn er borte som dugg for sola, og livslyst og glød er tilbake. Skulle ønske jeg bodde mye nærmere så jeg kunne vært der mer for henne når hun trenger selskap og hjelp... Eller, for å si det som det er: skulle ønske hun bodde mye nærmere meg.. For til Finnmark har jeg overhode ikke lyst å flytte... Men nå kommer vinteren for fullt snart og neste tur oppover blir vel ikke før til våren igjen... Trist å tenke på i grunnen.. Det er rart hvordan viktigheten av familien trer fram når livet viser seg fra sin verste side, og når realitetene klyper en i nakken...

Sagaen om NAV

Så kom vi til siste kapittel i sagaen om NAV...
Det ble selvfølgelig avslag. Som forventet. Eller det vil si. Vi fikk medhold på ett punkt, nemlig når søknaden vår skulle bli registrert innkommet til NAV. Det betyr at vi får for en måned utover det vi allerede har fått. Utvidet etterbetaling utover "tremånedersregelen"(Tilbakebetaling tre måneder fra søknads-måneden, forutsatt at man har et rettmessig krav) ble avslått. Hvis vi skulle vært "åpenbart ute av stand til å kunne søkt på et tidligere tidspunkt" (eneste årsak som ville gitt oss en slik rett til utvidet etterbetaling)måtte vi ha vært psykotisk eller schizofren eller noe sånt... Ikke en gang depresjoner eller personlighetsforstyrrelser ville gjort oss "åpenbart ute av stand til å søke". De slo også fast at NAVs opplysningsplikt ikke strakk seg lengre enn at de hadde plikt til å ha brosjyrer tilgjengelige på Internett og i NAV-lokalene... Utover dette var det opp til bruker selv å se til at han eller hun fikk de trygdeutbetalingene han eller hun hadde krav på.. Dersom man skulle kunne hevde at en ikke hadde fått tilstrekkelig opplysning så var en nødt til å ha stilt et direkte spørsmål som en ikke hadde fått svar på.

Jeg kjenner jeg blir matt, og ikke så lite oppgittt heller, når NAV ikke tar større ansvar for å opplyse sine brukere om deres rettigheter. At deres opplysningsplikt i hht forvaltningsloven skal være så snever synes jeg egentlig er urovekkende. Det virker litt merkelig at det skal være tilstrekkelig å setter opp et stativ med x-antall brosjyrer, og dermed hevde at en har oppfylt sin informasjonsplikt i forhold til syke mennesker. Hvis det virkelig er tilfelle at dette er gjeldende praksis må det komme nye signaler fra departementene. Det kan ikke være i tråd med politiske målsetninger i et land som skryter av sine trygderettigheter.

Vel. Uansett. slaget er tapt, og det er vel for så vidt greit nok. Neste steg ville vært trygderetten, og vi har en mildt sagt for dårlig sak for å kunne ta den dit. Vi er ressurssterke personer og er ikke avhengig av de økonomiske midlene for å få det til å gå rundt, så for oss spiller det egentlig ingen rolle. Men jeg skal studere svaret fra NAV klage og anke, og se om jeg VIRKELIG har forstått alt riktig. Så skal jeg vurdere om jeg skal skrive et brev til regjerings-kameratene i Oslo...

I havn

Min kjære dyrebare venninne ringte og spurte om vi skulle gå en tur med hundene... Tre kvarters tur ble avsluttet med to timer på kafe.. Noen dager skjær elendighet ble snudd til ren glede og ny optimisme.. Tusen, tusen takk kjære deg for at du er så fantastisk og alltid på et underlig vis dukker opp når jeg trenger deg som mest... Hvordan skulle jeg klart meg uten deg...

Lost

Æ føle æ har gådd mæ bort
æ ser at ting omkring mæ virke kjent
men følelsan e fremmed, og retninga e tapt
æ føle æ e lost

Æ føle æ ikke e den e ville være
de ting som æ har gjort fikk andre resultat
for følelsan e fremmed
æ føle æ har tapt

Alle mine planer og ideer, de har spilt fallitt
tilbake e ruin og skjær elendighet
æ føle æ e fremmed
æ føle æ har tapt

Æ passe ikke inn
i livets tivoli.
Æ føle mæ som fremmed
æ føle mæ fortapt...

Syltede tomater

Endelig har jeg fått syltet de siste tomatene. Gjorde siste innhøsting forrige søndag, men av ulike årsaker så har jeg ikke fått anledning til å gjøre det før i kveld. Men endelig!. Noen av tomatene hadde alt begynt å skifte farge og måtte ut, men det ble et kilo å sylte, og det holder i masse vis. Personlig er jeg ikke så glad i syltede ting, men mannen elsker alt som er syltet om det er agurk, tomat eller pickles, så da er det jo artig å holde på.. Han synes syltede grønne tomater er spesielt godt til svinekjøtt.. Men fungerer fint til det man måtte like av kjøttretter. Oppskriften jeg bruker er som følger:

1kg grønne tomater

5 dl sukker
1,5 dl eddik 7%
10 nellikspiker
1 vaniljestang

Prikk skallet på tomatene med en nål eller lignende.
Kok opp laken med alle ingredienser. Tilsett tomater. Kok på svak varme til de er møre 5-10 min. Ha tomatene på rene varme glass. Kok ned laken 5 min dersom det er nødvendig. Fyll på laken og sett på lokk. La tomatene stå å god gjøre seg kjølig i 3-4 uker. Så er de klar til bruk. Vel bekomme..

2 år

Små føtter som tramper på stuegolv
Stemmer og latter og lek
Kake med lys og godteri
Krone, venner og kos

Stillhet som runger i veggene
Tristhet, savn og gråt
lyset som brenner så stille
uendelig endelig tomt...

Skatten min
På dagen din...

Hoya Australis

Plutselig oppdaget jeg at min Hoya Australis sto i full blomst. Jeg har hatt den noen år, og i motsetning til Hoya carnosa som jeg har hatt noen år tidligere har denne vært mer krevende å få til å blomstre. I år er første gang. Ifølge en nettside jeg kom over skal Australis være sterkt duftende.. Når jeg snudde den så jeg at den hadde satt 8 blomsterknopper.. To var alt sprunget fullt ut, og når kvelden kom spredte den sin kraftige søtlige duft over hele første etasje.. Gruer meg nesten litt til alle 8 viser sin prakt... Det lukter egentlig nokså godt av blomstene, men det er som med liljer, at det kan bli vel mye i en liten stue. Spesielt når lukten er så kraftig som hos denne. Carnosa duftet og, men ikke på langt nær så mye som denne.. De er yndige de små blomstene. De ser nesten ut som de er lagd av porselen, og sannsynligvis er det vel derfor de har fått sitt folkenavn: porselensblomst. Hoya finnes i utallige ulike former og fasonger, alle er hengende eller slyngende.. Ifølge Wikipedia finnes det 2-300 ulike sorter Hoya. De du vanligvis finner i butikken er sterke, tørketålende planter, og kommer lettest i blomst dersom de stresses litt(dvs de får tørke litt mer enn en skulle tenke var sunt og får litt kummerlige forhold)Hvis jeg noengang får min drømme vinterhage skal jeg begynne å samle.. Foreløpig holder det med en. For duften av blomstene kan være nokså overveldende innimellom, og ikke alle lukter like godt...

Vinterdag

Våknet til en hvit dag i dag. Denne vinterens første snøfall var et faktum. Diesel syntes det var ufattelig gøy og spølte rundt i hagen som en gal. Det har sin sjarm, men er samtidig vemodig. Sommeren er definitivt over, og vi vet at foran oss står mange mange måneder med kulde og snø.. Tviler på at denne snøen blir liggende, men man vet jo aldr.. Meteorologen melder om kaldere til helgen, og snøen holdt stand hele dagen. Til tross for regn og sol...

Høstfarger

Den siste tiden har skogen "flammet" opp i de fineste høstfarger. Alt ser annerledes ut om høsten, føler jeg. Fjellene, dalene, tettstedene med hus... Alt får et nytt perspektiv.. På vei til Tromsø forrige helg var jeg mer enn middels oppgitt over at jeg hadde lagt kameraet igjen hjemme. Det var helt utrulig hvor mange fantastiske motiver som dukker opp når man ikke har kameraet med..

Men hva er det som gjør at noen trær blir røde og noen blir gule når høsten setter inn. Og er det alltid likedan, eller kan fargene endre seg fra år til år?

Fargene på bladene bestemmes av ulike fargepigmenter som ligger i planetenes blader, og som skjules om sommeren av det grønne klorofyllet.. Om høsten, når saftstrømmen reduseres brytes klorofyllet ned og de andre fargene kommer til syne.

Karoten er den gyldne fine fargen vi ser hos bjørka. Antocyanin er et annet fargepigment som oppfattes av øyet som farger mellom rødt og purpur. Fargen på løvet bestemmes av surheten på plantesaften og vær og fuktighet.. Er plantesaften sur gir antocyaninen planten et mer rødlig preg, mindre sur plantesaft gir et mer purpurfarget preg... Lav temperatur men over frysepunktet og sterkt sollys stimulerer antocyaninproduksjonen. Det samme gjør tørt vær med økende sukkerinnhold i plantesaften. Så det er derfor de sterkeste og mest intense fargene dukker opp på tørre solrike dager med kalde tørre netter..

Kilde: Norsk Hagetidend nr9 oktober 2009

Hverdagens nedturer..

Det kom noen småfolk innom butikken i dag for å stille spørsmål til noe skole-opplegg.. De spurte: hvor mange barn har du? Jeg nølte. Ville så gjerne si 2.. Strengt tatt har jeg jo to..men så har jeg bare en alikevel.. Jeg har en gutt på 16 sa jeg og smilte.. Inni meg gråt jeg. Og når de gikk rant tårene.. De neste intervjuene måtte sjefen ta seg av. Jeg orket ikke..

---- 
Sendt fra en
Sony Ericsson-
mobiltelefon

Vintertid

Nå er det atter vintertid... ugh
Fant frem dunjakken og vinterskoene i dag. Det var is på bilrutene og på trappa, lufta var kald og gjennomtrengende og tiltross for at temperaturen kanskje strakk seg mot 10 grader når sola skinte som værst midt på dagen så var det bikkjekaldt..

Helga ble brukt i Tromsø med en avslappende natt på hotell med kino og påfølgende shopping.. Jeg lengter til by-livet.. Og muligheten for en jobb som er relevant til min utdannelse... Denne plassen har sine begrensninger, for å si det sånn, og jeg føler det er litt deprimerende innimellom....

ooo I wish....

Nok er nok!

Forb.... lille gutthvalp... Nå får det sannelig være NOK!


OOoo... Skal bare leke.... Ikke vær så sur, gamla...

Korrigering

Jeg skylder å presisere:

Mitt forrige innlegg er ingen generalisering, og må for alt i verden ikke oppfattes slik heller. De jeg har truffet på stand er en svært svært svært liten del av alle de menn og kvinner som er sammen med en fra et annet land enn Norge.. Jeg har tenkt lenge på om jeg skulle publisere tankene mine, fordi jeg har vært redd for å støte noen av de som ikke passer i beskrivelsen, men som allikevel kan føle seg berørt på en eller annen måte... Kanskje burde jeg holdt det for meg selv... Men tankene boblet over...

Jeg har selv to søskenbarn som er gift med damer fra østen, en bror med kjæreste fra skottland, en venn med kone fra USA, en nabo med dame fra asia... For å nevne noen. Ingen i nærheten av å ha noe som helst til felles med de jeg har truffet på stand... Alle fantastiske flotte mennesker med stor omtanke for alle omkring seg.. Mennesker jeg har stor respekt for, som jeg er svært glade i og som betyr mye for meg.. Jeg håper jeg ikke har støtt noen... Det var i tilfelle ikke meningen... Tilgi meg om jeg har vært tankeløs og gjort en feilvurdering...

Det er i grunnen meg i et nøtteskall...

Undringen over de jeg har møtt som har et så annerledes syn på verden og på mennesket enn det jeg har er grunnlaget og eneste motivasjon for innlegget... Det var det hele---

Dobbelmoral, eller...??

Hver valgkamp møter jeg de, og jeg blir like forundret hver gang.. Denne gangen møtte jeg en etter valgkampen. En mann, med svært klare holdninger til den elendige norske flyktningepolitikken og til alle disse "forferdelige" menneskene som kommer til Norge uten å være forfulgt og med livet i fare, og som dermed kommer til Norge, kun på jakt etter et bedre liv for seg selv og sine.."Snylterne"...Som med et fnys strener avgårde til det blå FRP- teltet.. Og denne mannen har en dame som tydeligvis ikke er Norsk.. Av alle de jeg har møtt så har hun vært fra Asia, fra Russland, eller et annet tidligere "østblokk-land", eller fra en annen del av verden der det verken er "krig eller elendighet"... Og flere har snakket såpass gebrokkent, at de tydeligvis ikke er adopterte, eller på annen måte kan ha Norsk opprinnelse..

La meg slå det fast med en gang: Jeg synes det er flott at norske menn og kvinner finner kjærligheten i andre deler av verden. Kjærligheten kjenner ingen grenser. Jeg synes det er en berikelse for det norske samfunnet at vi får mer mangfold i landet vårt gjennom ulike former for innvandring. Og at også disse mennene som jeg har truffet på stand kan finne verdier i et menneske med annen kulturell bakgrunn og hudfarge er kort sagt veldig veldig bra.. Og uansett hva som er drivkraften for å komme til Norge så synes jeg det er stas, og jeg ønsker alle velkommen som har rent mel i posen. Vi har plass i masse vis.. Og jeg synes det er topp at vi har et lovverk som gir menn og kvinner muligheten til å bo i Norge med sine kjære som er fra en annen del av verden, tiltross for at de kanskje ikke har fått opphold på humanitært grunnlag eller har annen flyktningestatus....

Det er det som er dilemmaet, tenker jeg... At disse samme mennene,som jeg har truffet på, med en dame fra en annen del av verden, en dame som har kommet til Norge, kanskje uten å være i frykt for sitt eget liv, uten å ha rett til opphold i Norge på humanitært grunnlag, men på jakt etter et bedre liv; i dette tilfelle det gode livet med mannen hun er glad i. At disse mennene kan være så imot, og uten forståelse for at mennesker skal kunne komme til Norge, verdens beste land å bo i, på søken etter et bedre liv; At de kan være så fiendtlig innstilt til personer fra andre deler av verden er for meg uforståelig... Er det dobbeltmoral, eller er det bare at de ikke ser sammenhengen og dilemmaet?? Ikke vet jeg. Ikke betyr det vel så mye, heller. I den store sammenhengen. Men jeg kan bare ikke la være å undre meg, hver gang...

Første reale frostnatt

I natt gikk alle georginene og skaugum-begoniane i nattefrosten. Minimumstemperaturen hadde vært nede i minus 2 grader... Var bare å ta på seg ytterklær når jeg kom fra jobb, å gå i hagen å ta alle knollene opp. Nå ligger de i drivhuset til tørking sammen med gladiolus-løkene. Der skal de ligge i ca tre uker til de er tørre og fine. Så legger jeg de i pappesker, fyller på med spon og legger de til oppbevaring kjølig. Potetkjeller skal visst være helt topp, fordi det ikke blir så tørt der.. Håper det går like fint i år som i fjor...

Jeg fikk redda fuchsiane i siste liten, så til uka skal jeg ribbe de og sette de til vinterlagring... Om jeg ikke bare fører de ned til gartneriet til videre avmodning først.. Jeg må kanskje rådføre meg med gartneren.. Jeg har ikke vært så heldig med overvintring tidliger, men det må jo forsøkes...

Sommerminner

Det var 4 grader da jeg gikk på jobb, og snøen som falt i natt hadde gjort fjelltoppene helt hvite.I tillegg sluddet det da jeg dro fra jobb.. Stakkars Dina og Diesel fikk seg ikke tur i dag.. I visshet om at sommeren definitivt er forbi legger jeg ut bilder av våren og sommeren i år.De fleste har dere sett før, men jeg synes det er behov for å se dem igjen;) .. minst 8 måneder til neste gang... sukk

Løk-tid

Jeg hadde ikke tenkt jeg skulle kjøpe noe særlig med løk i år, iom at jeg satte så mange sist høst.. Men selvfølgelig måtte jeg jo kjøpe "litt". Det ble 11 pakker,8 sorter. De er nå satt ned, og ventetiden er begynt.. Så får vi se om det rekker, eller om det må kjøpes litt til før kulda setter inn...

Valgdag i morgen

I morgen er det det hele skal avgjøres. Hvem skal styre landet de neste 4 årene. Skal det være fokus på makredsstyring og anbudsrunder på alt fra barnehage til sykehjem, eller skal det være fokus på sosiale goder og den velferden vi kjenner fra de siste 30-40 årene i Norge? En velferd der alle mennesker i landet har like muligheter og lik rett til de samme tjenester innen skole, helse og sosiale goder. Eller: vil vi ha et samfunn der dine personlige ressurser, din families status og velstand, tykkelse på pengboka, og deres fysiske og psykiske helsetilstand skal avgjøre hvordan det skal gå med deg og dine i livet?? Så enkelt er valget, føler jeg. Og det er disse tingene som må være i fokus når du går til stemmeurnene...

Det er nemlig ikke sånn at det vi kjenner etter 50 år med sosialdemokratisk styre vil forbli slik for alltid, også med FRP ved roret... Deres ideelle samfunnsoppbygging er fundamentalt forskjellig fra den vi kjenner i Norge.. Valgfrihet hos FRP er det samme som handlefrihet... Og for å ha handlefrihet må du ha penger... Det vet vi jo, alle vi som har stått inne på klesbutikken og siklet etter den fine jakken vi ikke hadde råd til å kjøpe... Hvilken valgfrihet! Og: En stemme til høyre er, desverre, en stemme til FRP...

Valgfrihet hos meg er å kunne velge å bruke tiden min til å gjøre andre ting enn å hente inn anbud på barnehageplass til minsten, skole til tenåringen, sykehjemsplass til bestemor, og ny gips til armen... (Har du f.eks. forsøkt å finne ut av hvilken strømleverandør som er billigst?? Slitsomt og tidkrevende)
Valgfrihet er å kunne slippe å bekymre meg for at jeg må jobbe 10 timer om dagen fordi sjefen min sier det er det som skal til for at jeg skal kunne få beholde jobben...
Valgfrihet er å kunne velge å ta 30 studiepoeng i voksen alder, med finansiering fra lånekassen, uten at familien behøver å sulte, fordi jeg får studielån -selv om jeg er over 30år...

Så: Bruk stemmeretten. Fordi det er viktig. Fordi vi har det godt i Norge, og fordi vi ønsker at også våre barn og barnebarn skal ha det godt i fremtiden.

dieseldrivesmecrazy.com

Det koker i toppen på kameraten... Fra det øyeblikket jeg trår inn døra her hjemme så er det f-skap som står i hodet på ham.. Minner meg om ei viss rottweiler-dame vi hadde i hus for noen år siden.. Diesel river i stykker stolen sin. Hopper og spretter, og vandrer konstant hvileløst rundt i huset. På jakt etter noe han kan rive i stykker. Jeg frykter for sofaen, skoene, sengene og alle andre gjenstander som kunne være av tygge- interesse...

Gutten er understimulert så det holder. For å si det mildt.. Har ligget i buret hele dagen. Full av opprørske "tenårings"-lopper i blodet, og oppmerkshomhetshungrig til tusen etter en hel dag "alene". Jeg er sliten etter en dårlig natts søvn, hektisk dag på jobb og begynnende betennelse i hofta... Ikke helt i humør til å takle alle mulige slags sprell... Så når han finner ut at det står en madrass inne på gjesterommet som det går fint an å rive i stykker- da smeller det lett i heimen....

Han fikk lov å være med far på fotballtreninga... Dermed får mor en pust i bakken, før pizza jobben begynner,og Diesel får litt sårt tiltrengt miljøtrening...

Valg-lei

Nå er jeg bare så usannsynlig lei av alt som heter valg... Gaaaaaghhhhhhhh!!!! Og enda er det noen dager igjen å pine seg gjennom. Også skal vi liksom stå på til siste slutt... Øh!

Ja. Jeg må vel ned i kjelleren å se om der er noe ekstra valg-inspirasjon å hente fram til lørdag når jeg skal stå på stand. Kanskje jeg klarer å overbevise noen uheldige forbipasserende... Engasjementet mitt er litt sånn- sprit på bålet. Poff- det flammer opp, så slukker det igjen like raskt som det blusset opp... Det blir som det blir.. Hvorfor skal det være så vanskelig for folk å bestemme seg?

Satt å leste programmet til FRP i går.. Egentlig nokså intentsigende og skrevet på en sånn måte at det kunne være spiselig for "folk flest".. Runde formuleringer og svært lite konkret på de fleste punktene... Man må kjenne litt til hva FRP har sagt og foreslått for å virkelig sjønne hva de egentlig mener, og hvordan de tenker oppnå sine målsetninger... Jeg forstår hvorfor de ikke er mer konkret i programmene... Det gir økt mulighet til å snu seg etter vinden... Som de pleier.. Taktisk lurt... Men trist for velgerne som aldri egentlig vet hva de kan forvente...

Tears in heaven

Eric Clapton lyrics

Eric Clapton : Tears In Heaven Video - Eric Clapton Music Videos

Music Videos by VideoCure

Eric Claptons song, Tears in heaven, has always been one of my favourite Clapton songs. He originally wrote it to his son, who died 4 years old... Since Nikolas died, I've played it over and over again... I think I must have heard it a million times..

In the beginning I could only think that, in spite of everything, I would see Nikolas again, on the other side.. And that, one day we would be together again, and everything would be the way it should be, mother and child... I guess it was a way of making it through the day... As the time pass, and days go by, Claptons words have come to a new meaning: Would you know my name... If I saw you in heaven... Would you hold my hand... if I saw you in heaven...

I feel now that I know what he meant when he wrote this song... I did not quite really get it at first.. I mean: The words stand there, we read them, we understand them... But the feelings behind it.. I get it now..I know what he meant...

The fact that I don't know the answers make me sad and uneasy... And I'm just not as sure any more, as I was earlier.. of what awaits us when we die...

My darling Nikolas...
Will it be the same... If I saw you in heaven...??

PH Association Norway

PHA Norge har fått nye Nettsider. Du finner siden her . Direktelink ligger i menyen over.. Siden er under oppbygging, men inneholder allerede mye informasjon om sykdommen Pulmonal Hypertensjon. Jeg anbefaler alle å ta en tur innom, og lese. Hall og Irene blogger også om å leve med sykdommen...

Det finnes mennesker som lever med sykdommen PH i årevis, uten diagnose, eller med feil diagnose, og folk dør av PH uten å vite om den. Dette viser at også helsepersonell har behov for å bli bevisstgjort.. En av oppgavene og målsetningene til PHA Norge er å spre kunnskap om sykdommen til folk i Norge og Norden, og dermed hjelpe flere til et lengre og bedre liv.

Jordbærslang

Mmm. åh, deilige jordbær... må skynde meg før mor oppdager meg..






Han var flink. Plukket bare de røde bærene, men tråkket litt vel hardt på plantene, så det måtte bli slutt...

1år og 11 mnd

I dag ville Nikolas blitt 1 år og 11 måneder... Det er tunge dager på jobb for tida.. En ung dame gikk bort, og et par foreldre mistet barnet sitt. Selv om hun var voksen var hun fortsatt barnet deres.. Jeg leste gjennom dødsannonsen før sjefen tok den til avisen.. Jeg måtte gå ut.. Salmevalgene.. Noen av de samme som vi hadde valgt... Jeg var alene på jobb, kunne ikke stå der å grine midt på lyse dagen. Det gikk bra, jeg kom meg opp...
Og alle som trenger veiledning og hjelp i forhold til hvordan de skal gjøre med blomster både til de pårørende og til begravelsen.. Tekster og vers og kort med kondolanse hilsener.. Hva skal vi skrive, hva skal vi gi...? Og jeg prater og prater, gir råd: "Det går fint. Ikke tenk sånn, du kan si "vår dypeste medfølelse... vi tenker på dere..." Og jeg kjenner det er litt nært... Nesten litt for nært... Det går å distansere seg, tror jeg. Jeg er en robot... Men så kjenner jeg at jeg ikke klarer det helt alikevel.. Greit når det er en og annen innimellom, men ikke så greit når det blir 10-15 hver dag, over flere dager...Også skal jeg være kreativ. Lage fine buketter og dekorasjoner.. Neste kunde vil ha en flott bursdagsbukett. Fin og fantastisk og riktig et kunstverk.."du er eksperten" sier de.. Jeg tar en krysantemum og klæsjer med tre nelliker- knaill-fint... Jada.. Setter på finfin innpakning og det blir helt strålende bra.. JADA... !

Jeg vasker gulv. Det passer meg bedre...

Jeg gruer meg sånn til oktober kommer... Jeg vet ikke hvordan det vil bli.. Fødselsdagen... Orker jeg i det hele tatt å gå på jobb...? Og månedene etter det.. Den første sykehusinnleggelsen... Desember-Jul... Og så, januar igjen...

Det er ikke så gøy med barn lenger. Jeg skygger unna. Orker ikke forholde meg til dem.. Kun en kort stund.. Barn merker sånt fort, heldigvis..så de skygger unna de og.. Like greit... Jeg har alltid syns de var så søte de små.. Og det er de vel fortsatt, i grunn.. Men jeg orker dem bare ikke... Det er nesten så det kjennes som at jeg misliker dem... Det er vel kanskje ikke det det egentlig handler om...Det bare blir sånn... Forhåpentligvis går det vel over--- en gang...

chilisaus

700 gram tomat
1 løk
3-4 ferske chili
1 hvitløk
2 ss vann

0,7dl rødvinseddik
0,7dl sukker
2 ts paprikapulver
1/4 ts allehånde
1/4 ts malt nellik
1ts salt

Fjern frøene fra chilien. Finhakk grønnsakene og tilsett vannet. Kok i 15-30min til det er godt kokt sammen og begynner å bli "grøtete". Passér massen gjennom en sikt.(bruk en skje og press massen gjennom en trådsikt- det som går gjennom, da...) Jeg tok stavmikseren et par ganger oppi først for å mose det litt mer slik at det skulle bli enklere å passere.. Hvis du har sånn passeringsmaskin-ting, så kan du sikkert bruke det.?.?

Tilsett de øvrige ingrediensene, rør godt og kok massen til sausen får riktig tomatsaus- konsistens. Hell på rene glass, og sett på lokk.

Vent to uker, og voilá...

Kjempegod på egg og bacon...mmm. spicy;)

4 timer senere...

...satt vi igjen med et bakebrett med sukkererter i frysern(til singelfrysing), 4 brød, 2 glass syltede chili og hvitløk og et og et halvt lite glass med chilisaus...
Jeg hadde litt mindre av noe og mye mer chili i sausen, og den ble fiiin. Skal stå i to uker å godgjøre seg, så er den klar til bruk. Chilien sylta jeg etter egensnekret oppskrift, satt sammen av litt fra den ene og litt fra den andre. Fant ikke noe som passet akkurat, så da fikk jeg mekke sjøl.. Blir interessant å se hvordan det smaker når vi skal ta det i bruk utpå vinteren en gang.. Får se om jeg rekker ripsen de neste par dagene, eller om jeg må ta det over helga..

Var på trening og i dag, faktisk. Spinning. Og det var helt topp. Gleder meg alt til neste uke...

Jada...
Stepford wife....

Hagens grøde...

Beklager at jeg ikke har blogget på en stund. Det har vært mye ute-tid i høst-varmen her nord.. Når jeg har vært innendørs, så har jeg jobbet med merknadsbrevet til NAVs klagebehandling. En omstendelig prosess. Har følt at det er som om jeg er oppe til eksamen. Hodet er som under eksamenstida.. Fokusert og "inneslutta".. Jeg har fått litt hjelp av slektninger som har innsikt og kunnskaper om lovverket og trygdebehandlinger. Tusen takk til dere som er så snille og hjelper meg!! Brevet er ferdig og legges i postkassen i morgen.. Det ble 7 sider... Tror ikke jeg får medhold. Jeg synes rett og slett lovverket er firkanta og ikke særlig tilpasset syke mennesker.. Hvis jeg får avslag må jeg kanskje jobbe med loven på en annen måte... Politisk...

I tillegg har jeg problemer med PCn. Den har sunget på siste verset en stund, og verset begynner å gå mot slutten, tror jeg. Jobbet et par kvelder med en presentasjon av skottland turen vår, men alt forsvant plutselig.. Jeg ble så oppgitt at jeg slo av og har lagt det hele på is. Det kommer- senere...

I dag måtte jeg ta en runde i hagen og drivhuset for å høste av det som var der. Det ble litt arbeid, for å si det sånn. Årets siste jordbæravling havnet litt i magen, og resten til syltetøy. Vi var blitt lei...Blåbærene vi plukket i går ble også til syltetøy... Chili og tomater skal bli til chilisaus i morgen. Jeg har laget en prøveflaske tidligere som var veeeeldig god:) men denne skal få MYE mer chili. Med så mye chili som jeg har skal jeg også sylte. Chili og hvitløk sammen skal visst være bra sort.. Det også i morgen...sukkerertene skal forvelles og i frysern... Og i tillegg er ripsen mer enn klar for høsting...

Puh. Høsten er en "slitsom" tid.. Men gøy alikevel,,